Det handler om ditt barns fremtid |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Avsløring av myter
|
Satsingsområde |
Homofil |
Heterofil |
1. Gjennomsnittlig levealder |
55 år (men) |
75 år (men) |
2. Bruk av ulovlige legemidler (eks. narkotika) |
Større |
Mindre |
3. Selvmordsfrekvens |
Større |
17.6 (per 100 K/år) |
4. Hyppighet av pedofili |
>3 til >10 |
1 |
5. Seksuelt overførbare sykdommer(STD) |
Større |
Mindre |
6. Utro mot partner |
Større |
Mindre |
7. Sosial og religiøs aksept |
Mindre |
Større |
8. Unormal fokus på sex |
Større |
Mindre |
9. Endetarmsproblemer |
Større |
Mindre |
Mange av disse kategoriene påvirker hverandre også. For eksempel:
Narkotikamisbruk, selvmord og seksuelt overførbare sykdommer påvirker alle
levetiden. Og i visse sosiale og religiøse kretser (med en lav akseptasjon
for den homofile livsstil), vil frekvensen av selvmord blant allerede etablerte homofile
kunne være høyere, noe som kompenseres med et mye lavere prosenttall
homofile. Med andre ord: Det totale tall av selvmord i slike kretser er
sannsynligvis lavere. Men med en gang en person blir homofil, er det større
sannsynlighet for at han/hun vil begå selvmord. Vi må også huske at vi her
snakker om statistikk. Med andre ord: Sannsynligheten for et bestemt utfall.
For eksempel er det homofile menn som ikke har noen seksuelt overførbare
sykdommer, mens det er heteroseksuelle menn som har mange av disse
sykdommene.
Hovedproblemet med den homofile livsstil – i tillegg til moral og aspektet av utroskap – er de forskjellige former for anal sex. Dette er veldig sentralt i deres livsstil, som beviselig tydelig går fram ved fokuseringen på ”Anal-veiledning” (ref. 13) på RFSL´s offisielle hjemmeside. Omtrent 2/3 av alle mannlige homofile praktiserer en eller annen form for anal sex. Ut fra denne praktisering følger mange helserelaterte problemer. Den enste form for epidemi for menneskeheten venter bare på å slå til.
La oss nå ta en nærmere titt på de 9 forskjellige punktene.
1. Gjennomsnittlig
levealder.
Tallet 75 år i tabellen for heterofile menn
er faktisk basert på en statistikk i USA for alle menn. Jeg kunne ikke finne
noen direkte statistikker for homofile menn, antagelig på grunn av historiske
problemer ved å klassifisere menn som homofile, på grunn av den
stigmatisering som man pleide å forbinde med den form for livsstil. Men, jeg
fant to separate kilder for de 20 år kortere livstid for homofile menn: ref.1 (Psykologiske rapporter (2005; 96:693-697) og ref.2 (1997; International
Journal of Epidemiology 1997; Vol. 26, 657-61) hvor begge er referert til i ref.3 (Yet Another Study Confirms Gay Life
Expectancy 20 Years Shorter) – (no: Enda en undersøkelse bekrefter forventet
20 år kortere levetid for homofile).
2. Bruk
av ulovlige legemidler (eks. narkotika)
Vi trenger bare å gå
til RFSL´s egen hjemmeside for å forstå hvor vanlig bruk av ulovlige
legemidler er blant homofile. Hvis det er en organisasjon i vårt land som kan
betraktes som representativ for det homofile samfunn, må det være RFSL. De er
tross alt den organisasjonen som regelmessig mottar sjenerøse summer av
skattebetalernes penger fra vår regjering for å finansiere aktiviteter som
eks. deres hjemmeside og andre rekrutteringsprogrammer. La oss ta en kikk på
deres hjemmeside her (ref.4).
Her kan du selv se en liste over de mest vanlige narkotiske stoffer med en
beskrivelse om hvordan man bruker de forskjellige stoffene. Ta for eksempel
Ecstasy (de staver til og med navnet Ecstasy galt), som er et veldig
alminnelig stoff på den homofile sosiale cene. Den rekommanderte bruker er: ”Drikk
vann regelmessig, men ikke mer enn en halv liter i timen”. Dernest har de
andre anbefalinger om hvordan man skal bruke amfetamin, kokain, GHB, LSD osv.
Jeg har gjennomsøkt hjemmesidene for mange andre organisasjoner i vårt land –
”Motormännens Riksförbund”, ”Svenska Djurskyddsföreningen” og mange, mange
andre – men ikke en eneste av dem gav anbefalinger til sine medlemmer om hvordan
de skal bruke ulovlige stoffer. Så det selvsagte spørsmålet er: ”Hvorfor er
det så tydelig forbindelse mellom ulovlige stoffer og homofil livsstil?”
Svaret finnes på en annen av RFSL´s sider. Jeg må innrømme at jeg var tvilende til å inkludere dette materialet. Det er absolutt motbydelig for de fleste normale mennesker. Menn det er tross alt fra RFSL´s egen hjemmeside, og det forklarer bedre enn ord hvorfor ulovlige stoffer er så alminnelig. Her skriver RFSL (ref.5):
“Rumpeslikking -
Rimming
For den
uerfarne deltaker, er møtet mellom tungen og rumpehullet et mysterium, smertefullt
og til og med motbydelig. Men for den erfarne deltaker er det himmel på jord.
En av favorittposisjonene for ”rimmere” er når en av dem sitter lutet over
den andres ansikt, og sprer skinkene fra hverandre. Ved å gjøre det, kan
”rimmeren” nå overalt med sin tunge.”
Med andre ord: ”For den uerfarne er det motbydelig, men for den erfarne deltaker er det som himmel på jord”. Det faktum at det er motbydelig for den uerfarne, forklarer hvorfor ulovlige stoffer blir brukt. Det samme gjelder mange av de andre aktivitetene som de homofile involverer seg i (for eksempel såkalt ”fisting” osv.). Det er almen kjent at eldre menn elsker å innvie yngre menn og gutter til deres ”mysterium” av forskjellig seksuell praktisering. Som når høyesterettsdommer Leif Thorrson søkte og betalte for homoseksuelle tjenester fra en 20 år, ung gutt i Stockholm (No 1). Vi skal se mer på dette fenomen senere. Når du leser RFSL´s hjemmeside, forstår du at det er en progresjon i homofil praksis. De onde og fordervede gårsdagens handlinger er ikke nok i dag.
3. Selvmordsfrekvens.
Vi vet at
selvmordsraten er 17,6
per 100.000 (17,6
promille) av alle borgere pr. år (4-5 ganger høyere blant menn enn blant
kvinner). Forståelig nok er det ingen sammenlignbar statistikk på
selvmordsfrekvensen blant homofile. Mange selvmord er blant unge mennesker
som kjemper med begynnende homofili, fordi (tragisk nok) de aldri ble gitt
den hjelp og støtte de trengte for å utvikle deres maskulinitet. Så det er
hardt å vite den virkelige årsak til selvmord blant slike ungdommer. Men det
har vært utført studier om selvmordsforsøk hvor personen overlevde forsøket (selvfølgelig)
hvor årsaken til forsøket kunne bli fastslått (ref.6; "Relasjon mellom risiko for
selvmord og seksuell orientering: Resultater fra meningsmålinger”). Alle
undersøkelsene peker på et mye høyere tall for selvmordsforsøk blant homofile
menn og ungdommer. Noen av de underliggende årsaker til det emosjonelle
trauma forbundet med selvmord blant homofile er:
1). Når en ”pre-homofil” gutt går inn i puberteten, har han ofte allerede erfart mye avvisning fra sine mannlige venner. I løpet av de formgivende årene har han ofte følt at han ikke var som de andre guttene. Dette har allerede skapt emosjonelle traumer for ham. Han trenger inntrengende hjelp fra en annen mann (eller menn) for å få bekreftet sin maskulinitet. I stedet mottar han alt for ofte propaganda fra RFSL, som drar ham dypere og dypere inn i den homofile livsstil.
2). Hvis han så ”kommer ut” som homofil, opplever han ofte enda mer forakt og avvisning fra mange mennesker. Han kan til og med bli avvist av sin egen familie. Selv mange kirkemedlemmer vet dessverre ikke hvordan de skal gi en slik person den beste hjelpen. Men selv med total akseptasjon, vil de fleste homofile menn ikke være lykkelige, fordi de innerst inne føler at noe er galt og unaturlig.
3). Når han så går fremover i den homofile livsstil, finner han at den aldri leder til sann tilfredsstillelse. Siden det er i mot naturen, vil det aldri kunne føre til emosjonell tilfredsstillelse. Det som virket i går vil ikke bringe tilfredsstillelse i dag. Han vil typisk bli stadig mer drevet inn i fordervede handlinger, og føle en enda større utilfredshet.
Det er en villfarelse som blir hevdet i den homofile agenda, at full toleranse og akseptasjon av homofili vil føre til færre selvmord. Det kan godt være at raten (eller frekvensen) i seg selv vil bli noe mindre. Men det vil jo også føre til at mange flere gutter vil utvikle homofili. Foreldre vil betrakte det som helt normalt, og dermed ikke gjøre det de kan for å forhindre det. Og selv om frekvensen vil bli noe mindre, vil det faktum at mange flere blir dratt inn i den homofile livsstil, bety at det totale antall av selvmord vil øke.
I denne sammenhengen vil jeg diskutere litt mer den vanlige holdningen mot homofile av kjærlighetsfulle og omsorgsfulle heterofile. Av alle de e-mailene jeg har mottatt fra mine landsmenn, gjennom kontakt på denne hjemmesiden, skrev en mann (tilsynelatende kristen): ”Er det ikke et problem (sett ut fra et kristent synspunkt) at de som har lidt mest på grunn av en uheldig barndom (eksempelvis ved fravær av far), også vil være blant de som har størst risiko for å utvikle homofili. Spørsmålet om hvordan man viser kristen kjærlighet og omsorg ovenfor en homofil person, er veldig vanskelig”.
Det er tydelig hva mannen tenker på. Når en gutt i puberteten viser en pre-homofil tendens, og vi vet (eller har grunn til å tro) at det er på grunn av en mangelfull oppvekst, burde vi ikke da omfavne denne livsstilen og gjøre det lettere for ham (eller henne) å akseptere den homofile livsstil? Det er to forhold involvert i denne mannens bidrag til saken: a) Våre holdninger og b) rettferdighet.
a) Våre holdninger
Svaret (ut fra min
synsvinkel) har mye å gjøre med om man tror at homofili er noe man kan arve
(noe i genene) og derfor ikke kan gjøres noe med. De fleste mennesker
(antagelig flertallet i den vestlige verden) som har falt for en slik
desinformasjon – suksessfullt promotert av homo-lobbyen – tror at de viser
kjærlighet og omsorg ved å støtte og gjøre det enklere for den homofile
livsstil. Men de blant oss som ikke aksepterer homofili som noe arvelig man
ikke kan gjøre noe ved, har en annen reaksjon. Når du først forstår at det
absolutt kan gjøres noe med, og til og med ”reparert” etter at det er
utviklet, vil holdningene og handlingene være helt annerledes. Det handler
ikke lenger om å vise medlidenhet ovenfor de homofile, men å vise en sterk og
sann omsorg for å
forhindre utviklingen i den unge gutten eller jenta, og (dersom det allerede
har utviklet seg) å hjelpe personen å unnslippe fellene som vil føre til en
forferdelig livsstil.
Denne tanke er godt uttrykt i den rørende historien om ”Randy” i Chuck Colsons bok “The Good Life” (”Det gode liv”). Etter tillatelse fra ”Prision Fellowship” (fangers kristne fellesskap), er dette kapittel (med tittelen ”Moralitet og den naturlige ordning”) blitt oversatt til svensk og er tilgjengelig på forespørsel. Se sidemenyen under ”Gratis litteratur” for informasjon om hvordan du kan bestille. Dersom du forstår engelsk, vil jeg sterkt anbefale det å kjøpe boken “The Good Life” (”Det gode liv”) av Chuck Colsons, grunnlegger og formann i den suksessfulle ”Prision Fellowship”.
Så det hele koker ned til dette: Tror du, eller tror du ikke at homofili er noe som i første omgang kan forhindres, eller ”repareres” dersom det allerede er utviklet? For å avklare dette spørsmålet har jeg nedenfor skrevet om Myte 2 og Myte 3, noe som kan hjelpe deg å forstå hvorfor det absolutt kan forhindres. Samt hvorfor det er så viktig for den homofile lobby at slik informasjon blir holdt tilbake for deg.
b) Vær tro mot det hele
Det er sant at det ikke er rettferdig at noen gutter skal vokse opp under gode og sunne forhold med en far (eller en annen mann nært i familien) som gir dem den nødvendige bekreftelse i utviklingen av deres maskulinitet, mens andre gutter på tragisk vis mangler en slik rollemodell. Noen stakkars gutter er til og med mishandlet i sin barndom, noe som gir ufattelige sår i dere liv. Denne tragiske situasjonen burde inspirere omsorgsfulle voksne mennesker, særlig menn, til å ta en uheldig gutt ”under sine vinger” og gi ham den emosjonelle støtte en gutt så desperat trenger fra en mann. Men for å gjøre det, må du først forstå at du kan gjøre en forskjell. Du kan absolutt hindre en homofil utvikling i et barn. Det å ikke bry seg eller forsøke å hindre det, med den falske unnskyldning om at noen barn er genetisk anlagt for å bli homofile, er den største tragedie i vårt land i dag. Dette må forandres ved å handle mot den onde missinformasjonen som blir spredt av grupper som RFSL. De ønsker kun å fylle opp sine rekker, og rekrutterer daglig de unge og mest sårbare. De vet så alt for godt at for hver unggutt de rekrutterer til sine rekker, får de også ofte et stort antall sympatisører fra barnets familie og venner. Medlemmer betyr makt.
4. Hyppighet
av pedofili.
De fleste mennesker erkjenner at hyppigheten av pedofili er større blant
homofile enn blant heterofile menn. Det totale antall pedofile er selvfølgelig høyere
blant heterofile menn enn hos kvinner. Men hyppigheten er mye høyere blant homofile menn
med en faktor på minst 3 – og muligens så høy som 10, og enda mer. Da
pedofili stadig er ulovlig, er det vanskelig å fastslå i etterforskningen om
overgriperen er homofil eller heterofil. Det er mer sannsynlig at en homofil
gjerningsmann ønsker å skjule sin sanne seksuelle legning. Men ved å se på
den type pedofili vi kjenner til, kan vi trekke noen logiske resonnementer.
Ved overgrep mot barn er gjerningsmannen nesten alltid en mann. Det ser ut
til at kvinner ikke lider så mye av denne form for avvik. Men når det er en kvinnelig overgriper,
og det skjer, har mediene en mer tendens til å være interessert i
spenningsaspektet i kriminalsaken enn den avskyelige voldtekten.
Når en mann forgriper seg på en gutt, er handlingen i seg selv en homofil handling om overgriperen blir identifisert som homofil eller ikke. Tenk bare på alle de katolske prestene som har forgrepet seg på gutter. Overgrepene har tydeligvis blitt utført av en med homofile tendenser, selv om presten aldri ville innrømme at han var homofil. På samme måte er overgrep på mindreårige jenter en kriminell handling foretatt av en heterofil pedofil.
Så tallene for overgrep på gutter kontra overgrep på jenter burde gi oss en innsikt. Mørketallene er i hvertfall større når det gjelder menns overgrep mot gutter enn mot jenter. Det bør noteres at det er noen biseksuelle overgripere som forgriper seg på både gutter og jenter. Statistikken viser at antall overgrep av gutter ikke er så mye lavere enn overgrep av jenter, selv om det er mellom 25 til 50 ganger flere heterofile enn homofile menn i befolkningen.
Selv et politisk korrekt liberalt media som Los Angeles Time måtte innrømme det. Den 25-26. august 1985, rapporterte de en undersøkelse blant 2.628 voksne over hele USA. Hele 27% av kvinnene og 16% av mennene hevdet at de var blitt seksuelt missbrukt som barn. Med andre ord var det kun 1,7 ganger (=27/16) mer overgrep mot jenter enn mot gutter. Av tallene 25/1.7=14,7 og 50/1.7=29,4 kan vi se at homofile menn er mellom 14,7 og 29,4 ganger mer sannsynlige til å bli pedofile enn heterofile menn er. En rå-analyse som denne, baserer seg på den antakelse at alle overgriperne var menn. Men undersøkelsen i LA Times, viser at 7% av jentene var blitt misbrukt av en kvinne og 7% av guttene var blitt misbrukt av en kvinne. Så mannlige overgripere var 93% i motsetning til det tidligere antatte 100%. Gjennom denne ”justeringen” fant de at 4 av hvert 10. overgrep i studiet var foretatt av en homofil. Så med 40% delt med en befolkning på 2-4%homofile, er det mellom 10 (=40/4) og 20 (=40/2) ganger større sannsynlighet for at en tilfeldig homofil mann er pedofil enn en tilfeldig heterofil mann. Dette er sammenfallende med de ikke justerte tallene over (14,7 til 29,4 ganger mer sannsynlig). Ved å klikke deg inn på klikk her, og her vil du få tilgang til denne og mange andre studier om dette emnet.
Det skal bemerkes en ting. Mye av statistikken er basert på data innhentet før homofilien eksploderte i samfunnet, på grunn av medienes popularisering av denne livsform. Prosenttallet for homofili er i dag antagelig langt over de historiske 2%-4% av befolkningen. Dersom prosenttallet – som et eksempel – i dag ville være et sted mellom 4% og 8% homofili, og disse tallene settes inn i de samme grunndata, vil resultatet bli redusert ved en faktor på 2 fra 10-20 ganger til mellom 5-10 ganger høyere sannsynlighet for pedofili blant homofile menn. Men en slik kalkulering er selvfølgelig kunstig. Da homofilien i befolkningen øker i stor stil, øker også tallet på kriminelle pedofile handlinger foretatt av homofile. Sannsynligheten vil derfor alltid være rundt 10-20 ganger høyere for at en homofil mann er en pedofil, enn at en heterofil mann er det.
Ut fra tallene er det tydelig at de fleste homofile selvfølgelig ikke er pedofile. Så å være i en gruppe med en så raskt økende frekvens av pedofili, er (helt forståelig) ofte belastende for ikke-pedofile homofile. Dette kan sammenlignes med situasjonen med ”The North American Man-Boy Love Association” – NAMBLA – (”Nord-Amerikas mann-gutt kjærlighetsforening”) som er en pinlighet for ikke-pedofile homofile. Men pedofili blir sakte men sikkert akseptert i vårt dekadente samfunn. Det vil derfor ikke ta lang tid før NAMBLA ikke lenger er en pinlighet.
La oss så se på noen eksempler hvor jeg vil presentere min egen statistiske analyse av et vidtgående og interessant datagrunnlag.
4:1. I en uttalelse på RFSL´s hjemmeside, uttrykker de berømmelse av eldre menn som har sex med unge gutter. De skriver: ”I det gamle Hellas satte de stor pris på kjærlighet mellom eldre menn og unge gutter”. For mer informasjon, klikk her (No 2)
4:2. Det er ingen hemmelighet at Thailand – med sin beryktede barneprostitusjon – er et populært reisemål for homofile menn. På sin informasjonsside (ref.8) – henvendt til homofile menn, kan vi lese hvorfor landet er blitt så populært. Vi kan stykkevis lese:
“Det homofile bilde.
Vi ønsker, og har til hensikt, å gjøre vårt besøk i det homofile samfunn så
hyggelig som mulig. Mange gjester er vant med det homofile livet i Phuket,
men for de som er nye, har vi noen tanker vi vil dele.
Vær så snill å huske at
de thailandske menn du møter i baren er på arbeid, og din tilfredshet og
glede er deres inntekter. Dersom du snakker med en mann en stund i en bar, så
kjøp ham en drink, gi ham et tips, eller begge deler.
Over alt vil du finne mange slags (Thai-)menn: Maskuline menn, feminine menn,
maskuline gutter, feminine gutter og dame-gutter. Og bli nå ikke overrasket
dersom en av thai-mennene som går med en homofil turist, viser seg å være
”straight” ....(Kommentar:
De kalles ”Thai-menn” selv om mange av dem fremdeles er gutter).
Patong har barer med
kabaretshow, go-go gutter, sexy show, barer og restauranter, og nesten alle
har Thai-menn som gjerne vil gå av sted med en gjest. Dersom en Thai-mann
kommer bort til deg, så finn ut gjennom kapteinen eller eieren på stedet om
han snakker engelsk. Det lønner seg alltid å være direkte med Thai-mennene og
eieren av baren. Finn ut hva Thai-mannen liker og ikke liker. Finn også ut om
han ønsker å tilbringe hele natten, eller bare noen timer sammen med deg.
Dersom du ikke finner ut av dette på forhånd, kan du bli forvirret og skuffet
i etterkant. Det er alltid en fast pris til baren dersom du ønsker å ta med
deg en Thai-mann som arbeider i baren. Prisen til Thai-mannen kan dog
diskuteres. Det kommer an på om det handler om kun sex, å bli natten over,
eller om det handler om hele ferien. Husk; Han har venner eller familie, og
vil trenge noe tid til sitt daglige liv. Du kan betale på slutten av ditt opphold,
men det er mest ansett at du betaler etter som dere fortsetter...
Forskjellige Thai-menn har, som alle andre menn, forskjellige hensikter med å
oppsøke kontakt med deg. De ønsker kontakt for å finne: Kjærlighet, freden i
sex, penger til livets opphold, eller en kombinasjon av alle ting.
Som vestlige homofile er vi vant til å søke seksuell kontakt kun for å nyte
sex, eller som en del av det å søke kjærlighet. Men vi er ikke forberedt på
at det kan involvere penger. Her er det en realitet. Om du ønsker å være en
del av det eller ikke, gjør det oppholdet ditt lettere dersom du er mentalt
forberedt på dette når du går inn i det homofile samfunnet her....
Vi håper du vil ha en virkelig fin tid her og at våre tanker vil hjelpe deg
til å gjøre oppholdet enda bedre”.
Etter at tsunamien traff Thailand, ble de homofile tvunget til å utsette en stor homofestival i Phuket, noe som var en stor skuffelse for mange av våre homofile. Noe som ble annonsert med stor skuffelse på RFSL´s hjemmeside.
4:3. Nederland og Belgia er to land som er velkjente for stadig å senke ”samtykkealderen” mellom voksne og barn (snart 12 år). Det kom derfor ikke som noen overraskelse at Bo Svensson – Høyesterettsordfører og en tydelig forsvarer av sex-handel – ser ut til å få sine holdepunkter fra det belgiske juridisielle system. Han diskuterte dette i et intervju etter å ha forsvart sin venn i høyesterett, Leif Thorsson, som hadde kjøpt sex fra en ung student (gutt) i Stockholm. (No 1).
4:4. Nylig utgav The Journal of Homoseksuality (Tidsskrift for homofile) en spesialutgivelse som var lojal ovenfor ”Den pedofile debatt”. Utgiveren, John DeCecco, er også medlem i redaksjonen for ”Paedika: The Journal of Paedophilia” (De pedofiles magasin), et nederlandsk tidsskrift som sponser ”pedofil forskning” i et forsøk på å få pedofili mer akseptert i samfunnet. Denne spesialutgaven reflekterer et viktig, innflytelsesrikt og voksende segment i det homofile samfunn som verken skjuler, eller fordømmer pedofili (REF.1 side 63).
Den homofile lobby liker å legge vekt på at det er flere heterofile enn homofile pedofile i samfunnet. Dersom vi taler om det totale antall av slike kriminelle handlinger, er det selvfølgelig rett. En som er lettroende lar det være med det. Men dersom du ser på hyppigheten av pedofili, er det langt mer vanlig med pedofile homofile. En faktor som antagelig ligger på rundt 10
Grunnen til den store variasjonen fra forskning til forskning, er – som konstatert ovenfor – at det er vanskelig å fastslå et eksakt antall i datagrunnlaget. Dette kan få noen mennesker til å dra i tvil hele saken om en alvorlig økende hyppighet av pedofili blant homofile menn. Men alle studiene har den samme klare trend.
For å være sikker, er det noen studier som er under en faktor på 10. En slik studie (REF.1 side 64-65 og ref.9), fant ut at der er 36 ganger mer heterofile enn homofile menn. Men antallet heterofile overgripere var ”bare” 11 ganger høyere enn homofile overgripere. Det var derfor omkring 3 ganger større sannsynlighet (=36/11) for at en homofil mann ville bli pedofil, enn for en heterofil mann. Enda en annen undersøkelse fra 1988 som ble rapportert i ”Psychiatric Jounal of the University of Ottawa” (Psykiatrisk tidsskrift for universitetet i Ottawa) av Bradford, Bloomberg og Bourget (ref. 10). De fant at mellom 19% og 33% av alle tilfeller av pedofili er utført av homofile menn. Ved at 3% av alle menn er homofile, er dette en ”overrepresentasjon” av pedofile blant homofile på mellom 6 (=19/3) og 11 (=33/3) ganger mer sannsynlighet enn av heterofile menn.
Det er viktig å huske at siden 1973, når APA plutselig erklærte homofili som en normal adferd (se Myte 2 punkt 1 nedenfor), så det ut til at de psykiatriske og psykologiske arbeidsfelt ble overstrømmet med homofile med en bestemt agenda. Det kan derfor forventes at studier av senere data (og særlig når forfatteren selv er homofil), er sterkt tendensiøse, og ofte mangler intellektuell ærlighet på området for ”forskning” på homofili. Se Myte 3 under for flere slike eksempler. Studier på dette området av pedofili blant homofile som blir produsert i dag, trenger å bli tatt med en klype salt.
REF.2 side 121-140 inneholder en liste over et dusin aktverdig studier og rapporter som alle peker på en vesentlig høyere hyppighet av pedofile blant homofile menn. Jeg vil også foreslå denne referansen [ref.38] (Rapport: Pedofili mer vanlig blant ”homofile” – en forskningsrapport i den hensikt å avsløre ”mørketall” i den homofile kultur. En detaljert analyse av et omfattende data-grunnlag (fra 12 stater i USA mellom årene 1991 og 1996) utgitt av Justisdepartementet i USA i år 2000 (ref.11 og ref.12), anslår et forhold på 10:1 i sannsynlighetsgrad for pedofili mellom homofile og heterofile menn (Nr 3).
5.
Seksuelt overførbare sykdommer (STD)
HIV-smitten har selvfølgelig vært i søkelyset de to siste tiår, siden den
spredte seg i de såkalte ”homofile badeklubbene” i New Yourk i 1981, og like
etter i San Francisco. Den ekstremt farlige og selvdestruktive praksis av de
homofile menn var hoveddrivkraften i den kritiske og raskt voksende epidemi.
På den tid gikk sykdommen under navnet GRID (Gay-Related Immune Disorder) (no: ”Homo-relatert immunitetsforstyrrelse”). Men veldig snart greide homofilisamfunnet – som plutselig var blitt veldig innflytelsesrike – å endre navnet til AIDS (Acquired Immune-Deficiency Syndrome) (no: ”Ervervet immunitetsunderskudd Syndrom”). I dag vet alle om den tragiske og verdensomspennende HIV/AIDS-epidemien.
Men ut over HIV/GRID/AIDS er det mange andre typer seksuelt overførbare sykdommer (STD). Blant dem er HPV (Human Papillomavirus), et gruppenavn for omtrent 70 forskjellige typer virus. En undersøkelse av homofile og bifile menn i San Francisco viste at omtrent alle med HIV var smittet av HPV, og at hele 60% av de HIV negative homofile også hadde viruset. På samme måte er mange andre STD´s (Gonoré, syfilis, Kaposi Sarcoma, osv,) langt mer vanlige blant homofile menn - som Hepatitt B.
Det er to hovedgrunner for den høye spredning av STD´s blant homofile menn:
5:1. Omfanget av analsex er veldig høyt hos homofile menn. I følge en rapport (ref.13): (Økningen av usikker sex og rektal gonoré blant menn som har sex med menn (MSM) San Francisco, California 1994 – 1997, Ukerapporten om dødelighet og sykelighet, senter for sykdomskontroll og prevansjon,29. januar 1999, 45) øker prosenttallet for anal sex blant homofile menn (MSM) fra 57,6% til 61,2% mellom 1994 og 1997. Man trenger bare å se på RFSL´s egen ”Anal veiledning” - så fremtredende vist på dere hjemmeside (ref.14) – for å forstå hvor vidstrakt denne praksis er blant homofile menn.
Det er en mye større risiko for STD´s ved anal kjønnslig omgang enn ved vaginal kjønnslig omgang. I et studie, presentert i New England Journal of Medicine ble det funnet at ”sannsynligheten for overføring av HIV ved ubeskyttet mottatt anal penetrering var mellom 0,008 og 0,032, eller mellom 1 til 125 og 1 til 31 (for hver slik handling)” (REF.2 side 71-72). For sammenligningen, er sannsynligheten for overføring av HIV ved ubeskyttet vaginal penetrering ”bare” mellom 0,0005 og 0,0015, eller mellom 1 til 2000 og 1 til 666. Analsex har mellom 5 og 64 ganger større risiko enn vaginalsex.
Det er ikke bare gjennom ”blod mot blod” eller ”slim mot slim” at smitte finner sted. Fra publikasjonen “Anal Pleasure and Health” (Jack Morin, Anal Pleasure and Health: A Guide for Men and Women, San Francisco, Down There Press, 1998 p. 220) (no: ”Anal nytelse og helse: En guide for menn og kvinner”, San Francisco, ”Dernede-pressen”, 1998, side 220), av Jack Morin, kan vi lese: ”Seksuelle aktiviteter gir mange anledninger for at små doser av ekskrementer finner sin vei til munnen hos seksualpartneren. Den vanligste veien er via oral-anal kontakt”:
5:2. Det høye tall på partnere blant homofile menn. Vi ser igjen på RFSL´s hjemmeside, at så er tilfelle, og hvilken sjanser homofile er villige til å ta i forbindelse med ubeskyttet sex (ref.15). En eller annen skriver der: ”Vi elsker hverandre og er testet HIV negative. Med hverandre knuller vi uten, men med andre knuller vi med kondom. Forhandlet sikkerhet virker hvis begge har testet HIV-negative to ganger med tre måneders mellomrom, og kun har hatt sikker sex innimellom. Det tar opptil 3 mnd. før antistoffer dannes. Så må man bli enige om hvilken regler som gjelder dersom man treffer noen andre på siden. Til da alltid å knulle med kondom og umiddelbart fortelle din partner hvis du har hatt ubeskyttet sex, er en god avtale.”
6. Utro
mot partner.
Gjennomsnittlig antall partnere i løpet av livet
blant homofile er 50, og 4 blant heterofile menn (REF.1; side 54).
Dette utelukker selvfølgelig ikke at der er homofile menn som er trofaste
ovenfor deres partnere (sjeldent - hvis overhodet) og at det er mange
heterofile menn som er utro. I løpet av de siste 12 måneder var tallet 8
blant homofile menn og 1,2 blant heterofile menn (MSW).
Ut over den mye høyere risiko for STS´s blant homofile menn (se ovenfor), gir den høye grad av utroskap i deres partnerskapsforhold en stor grad av emosjonelle traumer for en av dem når partnerskapet brytes. Det er selvfølgelig også store traumer for eventuelle adopterte barn. I tillegg til den store risiko for pedofili, er dette også nå blitt en realitet for mange av de små barna, etter at Riksdagen ved en avskyelig handling legaliserte adopsjon for homofile partnere. (Se “The Parade of Shame” (no. ”Skammens parade”) under Myte 4.2 nedenunder).
7. Sosial
og religiøs aksept.
På tross av en
minkende minoritet, er det fremdeles svensker som mener at en homofil
livsstil ikke er akseptabelt. Årsaken er tosidig:
7:1 Noen svensker mener at det homofile samfunn (gjennomsnittlig) krever alt for mye fra de medisinske, sosiale og finansielle ressurser. De høye kostnadene ved AIDS og andre STD´s, stoffavhengighet osv., minker de økonomiske ressursene til andre sosiale tjenester og forskningsprogrammer.
7:2. Noen mennesker i Sverige – selv etter en enorm forandring i samfunnets holdninger i løpet av det siste tiår – har fremdeles religiøse røtter som styrer deres holdning til den homofile livsstil. La oss se på de tre største religioner i vårt samfunn i dag.
ISLAM
Islam – antagelig allerede den største religion i Sverige (hvertfall i den
grad det blir vist interesse for deres religion) – har noen klare forbud mot
homofil oppførsel:
(Koranen 4:16)
Dersom to menn blant dere har unaturlig lyst (hengivenhet), skal de
straffes.
(Koranen 27:55)
Ønsker du heller å komme til en mann med lyst enn til en kvinne? Nei, da
er du et uvitende/uforskammet menneske.
Kristendom - Jødedom
Begge disse verdensvide religioner fordømmer homofili. Det skal likevel sies
at de fleste av dagens kristne (med unntagelse av katolikkene) har forandret
deres religion slik at de i dag omfavner homofili. For å finne ut hvordan
dette skjedde i løpet av bare 3 tiår, klikk på denne linken (Nr. 6: Religiøse grupper respons på de homofiles
angrep). På tross av den store akseptasjonen, fordømmer de tre hovedreligionene i
Sverige homofili – i det minste i deres hovedverdier og historiske hellige
dokumenter. Dersom ditt barn blir homofil, vil han eller hun trolig få det
vanskelig i forhold til i det minste noen i vårt land.
8.
Unormal fokus på sex.
For den homofile person, okkuperer sex en mye større del av hans liv. Når en
person i puberteten – av begge orienteringer - blir seksuelt aktiv, er det en
tydelig høyere interesse for sex. Mens denne fokus synker for den heterofile
når han gifter seg og stifter familie, men for den homofile blir intensiteten
og omfanget unaturlig. Du har aldri sette en heterofil organisasjon som
feiret deres legning i ”Stockholms heterofiliparade”, hvor deres medlemmer
gjør samleiebevegelser på en sofa på en lastebil, rett foran Slottet. De
heterofile har så mange andre ting og plikter som opptar deres liv.
9.
Endetarmsproblemer.
Selv om man bruker
kondomer for å minske risikoen for virus og bakterier (se ovenfor), vil anal penetrering
frembringe skader – særlig for den som blir analt penetrert. Ringmuskelens
styrke er beregnet i forhold til bevegelser i tarmen. Presset fra en penis
kan forårsake store skader for ringmuskelen. Enda verre er praktiseringen av
”fisting” (”Fisting” er innsetting av hele hånden eller også til og med deler
av armen i endetarmen eller vagina), som beskrevet i “Anal Manual” (ref.5) på RFSL´s hjemmeside.
“Fisting
Fisting er en avansert seksteknikk hvor hele neven føres inn i rumpa. Å fiste
eller bli fistet krever stor kunnskap kombinert med ro, ansvar og bevissthet.
Det handler om trening, øving, fortrolighet og tillit. Å føre sin neve inn i
en annen manns rumpe er et privilegium. Den som blir fistet viser at han har
tillit til deg, og det betyr at du må respektere hans sårbarhet. En god
fister er helt fokusert på sin partner og oppmerksom på hans reaksjoner. Alfa
og omega for den som blir fistet er mer å være avslappet og kunne gi seg hen,
enn å tvinge analkanalen til å åpne seg. Er man en nybegynner er det å
foretrekke en erfaren fister som læremester. Noen viktige råd:
* Forbered deg med
tarmskylling
* Unngå skader ved å ha kortklippede negler. Ta av armbånd, ringer osv.
* Bruk gummihansker
* Bruk aldri samme hanske på to personer - bytt
* Bruk mye glidemidler, helst silikonbasert
* Dersom du bruker vannbasert glidemiddel, så ha et glass med vand i nærheten
og dypp hånden i vannet.
* Unngå rimming etter fisting
* Slikk og pul først. Så kan du fiste”
(Sitat slutt fra
RFSL’s hjemmeside.)
Selv om kondomer blir brukt for å forhindre virus- og bakterieinfeksjoner (se ovenfor) er analt samkvem skadelig, særlig for den som blir penetrert. Det fører ofte til "rectal incontinence" (ufrivillig utslipp fra endetarmen), så vel som anal kreft. Membranen som omkranser endetarmen blir alltid skadet. Selv uten store traumer, er der små (noen ganger mikroskopiske) revner i endetarmsmembranen, som forårsaker en øyeblikkelig overføring av bakterier til blodet. Selv om trofaste homofile partnere har en lavere risiko for AIDS, er de veldig sårbare for andre infeksjoner dersom de utøver slike aktiviteter.
De lider ofte av andre alvorlige – og noen ganger dødelige – infeksjoner forårsaket av ekskrementer som kommer inn i blodbanen. Dette inkluderer hepatitt B og en mengde andre sjeldne infeksjoner, som "Shigellose" og ”Guardia Lamblia”, som sammen i dag blir referert til som "Gay Bowel Syndrome (GBS)" (no. Homofil tarmsyndrom) [REF.2; sidene 80-82]. En artikkel i publikasjonen F.N. Judson, "Sexually Transmitted Viral Hepatitis and Enteric Pathogens" (”Seksuelt overførte hepatittvirus og tarmlidelser”), Urology Clinics of North America 11,. No.1 (February 1984), sidene 177-185], summerer det opp som følgende:
“På grunn av deres store antall seksualpartnere og deres praksis, som slikking av anus og analt samleie, har homofile menn en særlig stor risiko for å få hepatitt B, giardiasis, amebiasis, shigellosis, campylobacteriosis og endetarmsinfeksjoner som Neisseria gonorrhea, Chlamydia trachomatis, Treponema palladium, herpes simplex virus, og HPV (Human Papilloma Viruses)".
Med denne sammenligning av livsstilsbakgrunn, kan du – som forelder eller besteforelder – danne en uavhengig mening om hvilken livsstil som er å foretrekke for dine avkom (særlig gutter). Og særlig hvor langt du er villig til å gå for å hindre at de blir homofile. I det neste kapittel (Myte 2), skal vi se på hva du kan gjøre for å påvirke dine barn (i en tidlig alder), til at de overtar din foretrukne seksuelle orientering/legning når de kommer i puberteten.
MYTE NUMMER 2: Du kan ikke påvirke et barns fremtidige seksuelle orientering.
I den gjennomgåelsen som følger, har jeg valgt å beskrive de handlinger du bør ta – og hvilke du bør unngå – dersom du vil at ditt barn eller barnebarn skal velge den heterofile livsstil når han kommer i puberteten. Men dersom du foretrekker den homofile livsstil (eksempelvis homofile par som har adoptert barn), kommer du til å være uenig i det jeg foreslår.
1.
Overbevisende forskningsresultater blir undertrykt av homolobbyen.
Først et ord om hva som er betraktet som ”politisk korrekt” i Sverige i dag.
Det som her følger er i Sverige betraktet som sterkt homofobisk (”et uvennlig eller ufordelaktig syn
på den homofile orientering”). Selv om det er ment hånlig, er det en god
betegnelse. Det er det motsatte av homofilist (”et vennlig eller
favoriserende syn på den homofile orientering”). Det er i dagens Sverige
mange flere homofilister enn homofobikere. Dette er tvert i mot hva det var
for bare en generasjon siden.
Dette er resultatet av den propaganda RFSL og SVT (Sveriges TeleVisjon) har trommet ut gjennom de tre siste tiår. Dersom du ikke er svensk, bør du vite at SVT er det svenske TV-monopol, et propaganda- og indoktrineringsredskap for RFSL. Det var derfor ikke overraskende når SVT ble belønnet med den prestisjebetont ”Rainbow Award” som den beste og fremste promotor for deres agenda. Denne prisutnevnelsen ble gitt under ”Gay Pride Week” (Homofestivalen) i Stockholm, Sverige. Vår hovedstad Stockholm er blitt en magnet (et virtuelt Mecca) for homofile fra hele Europa.
Homolobbyen er ekstremt infiltrert i hele vårt samfunn i dag. På alle nivåer. De vet så alt for godt at deres politiske innflytelse er i direkte proporsjon med deres medlemstall. Mange foreldre og slektninger blir støtter for RFSL når de oppdager at en av deres egne står frem som homofil. Samtidig mener de, dypt innerst, at det er en tragedie. Dersom du som forelder eller besteforelder av denne grunn ønsker at dine barn skal velge den heterofile orientering, bør du lytte nøye til følgende:
Mye av det innholdet som følger er tatt (med tillatelse) fra en amerikansk bok av Joseph Nicolosi med tittelen ”A Parent's Guide to Preventing Homosexuality” (En forelderguide for å forhindre homofili) (REF.3). Nicolosi har en doktorgrad i psykologi. Det bør noteres at boken er basert på hva psykologisk forskning har påvist, og ikke på religiøse konsepter. På grunn av sitt syn, er Dr. Nicolosi bannlyst av mange lederne i “American Psychological Association” (Amerikas psykologiforening). I 1973 valgte en annen forening - “American Psychiatric Association” eller “APA” å stryke homofili som en sykdom fra sine lister (the Diagnostic and Statistical Manual eller forkortet DSM). Det skjedde gjennom intet mindre enn et kupp av en begrenset, men høylydt gruppe homofile medlemmer og sympatisører (REF.1 sidene 32-35). Helt siden den gang har homofile psykiatere og psykologer og deres sympatisører hatt en økende kontroll på forskning, rapporter og symposier innen deres organisasjon. Dr. Nicoloci forklarer denne forandringen gjennom et eksempel. Han skriver (REF.3; sidene 171-172):
”Kravet om politisk
korrekthet fortsetter å plage våre organisasjoner innen mental helse. En
kongress for American Psychiatric Association (Amerikansk psykiatriforening)
i 1999 hadde på programmet en debatt om hvorvidt seksual orientering kunne
forandres gjennom terapi. Men debatten ble avlyst da to av foredragsholderne
sa at en slik debatt var for politisk ladet for en vitenskapelig konferanse.
Jeg ble sammen med psykiater Jeffrey Satinover opprinnelig foreslått som
medlemmer av panelet, men en psykiater som var homoaktivist nektet å delta
dersom en av oss deltok i en slik diskusjon..
Så er du under utdannelse og tror at heterofili er normgivende? Lykke til med
å gi uttrykk for dine synspunkter, publisere dine meninger samtidig som du
får kontakt med dine medstudenter. Du bør holde dine meninger for deg selv,
ellers vil du finne ut at du er presset ut av den sosiale klubb hvor du så
hardt forsøker å oppnå aksept.”
For mer informasjon om dette tema, klikk på denne linken (Nr 4 på sidemenyen).
Dersom homolobbyens undertrykkelse i USA er så rådende, tenk da hvor mye det må være i vårt land. Det er antagelig ikke én spykiater eller psykolog i Sverige som ønsker (eller våger) å samarbeide med foreldre som bringer en sønn til deres kontor, og ber om hjelp fordi deres sønn viser tegn på å utvikle en feminin adferd. Du er derfor overlatt til deg selv som forelder eller besteforelder, dersom du er bekymret for dine etterkommeres fremtidige seksuelle orientering. La oss etter denne forholdsvis omstendelige introduksjonen se på hva seriøs forskning åpenbarer, og hva du kan gjøre for å forhindre utvikling av en gryende pre-homofili med påfølgende homofili hos dine barn. La oss først se på roten til homofili blant gutter.
2.
Forskningsrapport ved Bieber mfl. (REF.4)
La oss først se på en studie foretatt av Irving Bieber og omkring 70
psykiatere og psykologer. Det omfattende studie startet i 1952. 10 år senere
– etter mange evalueringer og oppfølgende aktiviteter – utgav et team,
bestående av 8 medisinske psykoanalytikere og en psykologisklinikk, rapporten
under tittelen ”Homofili”: A Psychoanalytic Study of Male Homosexuals, New York: Basic Books, 1962. (En
spykoanalytisk studie av mannlige homofile) (REF.4).
Tatt i betrakting den store spennvidden, samt forfatterens ekspertise, er rapporten talende av to viktige årsaker:
2:1. Den ble foretatt mellom 1952 og 1962. Dette var før det ble et politisk tabu å betrakte homofili som en uønsket oppførsel og som bør behandles. Etter 1973, da APA fjernet homofili som en unormalitet fra deres DSM (Diagnostic and Statistical Manual), ble det praktisk talt umulig å foreta studier av denne type. Hvis noen grupper av forskere i dag ville foreta en lignende undersøkelse, ville de bli boikottet av sine likemenn. Men funnene har samme verdi i dag og er ekstremt viktige for foreldre som søker å motvirke at homofili utvikles hos deres gutter.
2:2. I 1962 var enda ikke homofili blitt popularisert av de store mediene eller av underholdningsbransjen. I dag er det helt annerledes.
Bare se hva
RFSL i dag skriver på deres hjemmeside (ref.16), og du vil
forstå hva jeg snakker om:
“ VEM TAR VEM - Om sex för dig som är ung
& på
Tjej träffar
gosig grabb. Grabb träffar kille. Kille råkar strula med söt tjej som just
blivit ihop med en annan tjej.
Pröva sin sexualitet. Vem man själv är, vill bli och är nyfiken på. Världen är öppen,
det finns massor att testa och allt är möjligt. Och visst, man ångrar mer det
man inte gjorde än det som blev av”. (Sitat fra RFSL´s hjemmeside)
Det er tydelig i dag at mange unge mennesker – som faktisk ikke er disponert til å bli homofile (det vil si at de aldri var ”prehomofile” takket være sin uheldige oppvekst) – like vel velger en slik livsstil fordi det er så populært i dag. Eller de prøver det ut, for deretter å bli fanget i fellen (se punkt 7 under ”Gratis litteratur på sidemenyen). Omstendighetene bak en slik tydelig valgt livsstil, er ikke virkelig målet for denne hjemmesiden. Det kan bare stoppes dersom aktivister som RFSL blir brakt under kontroll og gjort ulovlige, av samfunnsmessige hensyn. Så det kan trygt sies at da studiet ble foretatt på 50- og 60-tallet, var homofili fremdeles stigmatisert som noe ingen ville velge eller frivillig utprøve. På samme måten er det ingen som velger å bli alkoholikere. I Biebers studier var det ikke mindre enn 106 homofile menn som ble undersøkt sammen med en gruppe på 100 heterofile menn. Hovedspørsmålet var: Hvorfor var de 106 blitt homofile? Hva, dersom det var noe, i deres bakgrunn eller oppvekst, hadde forårsaket at de ble fysisk tiltrukket av menn?
Funnet var bemerkelsesverdig på det vis at det ble funnet en fellesnevner for den homofile orientering hos alle disse 106 mennene. Bieber og hans team fant at de hadde alle (uten unntakelse) hatt en emosjonelt fraværende far eller ingen far i det hele tatt, under deres oppvekst. Ingen av dem hadde et nært forhold til sin far.
Noen ganger, dog ikke alltid, ble dette kombinert med en sterk uvilje mot deres fedre av forskjellige årsaker. Resultatet var basert på hvordan mennene hadde opplevd deres far. Ikke den andre veien. Noen fedre trodde muligens at alt var i orden, og trodd at de hadde møtt sine sønners emosjonelle behov.
Studiet fant ut bl.a.:
“Dyptgående mellommenneskelig forstyrring i far-sønn relasjoner, er
grunnleggende.... Ikke én av fedrene (til homofile sønner) kunne betraktes
som en rimelig normal forelder.”
Det er interessant at i kontrollgruppen (100 heterofile menn), var det på
langt nær alle som hadde hatt en god relasjon til sin far. Hele 37 av dem
(37%) innrømte til og med at de hatet sin far. På den andre siden, i den
homofile gruppen, var det 63 av dem (59%) som sa at de hatet sin far.
3.
Konklusjon:
La meg først av alt
si, at selv om far-sønn forholdet hadde en felles nevner for alle 106 homofile menn, betyr det ikke at
det ikke finne unntak til regelen. Men det er sterke bevis for å konkludere
som følger:
Dersom en far knytter seg emosjonelt til sin sønn, er det lite sannsynlig at sønnen vil bli homofil. Men dersom en far ikke binder seg til sin sønn, vil ikke det nødvendigvis føre tilhomofili. Tross alt uttalte så mange som 37 av de 100 heterofile mennene i undersøkelsen at de hatet sin far (sammenlignet med 59% i den homofile gruppen). Men de homofile mennene mislykkedes i å binde seg til sine fedre.
Med andre ord: Mangel på
far-sønn binding er en nødvendig – men ikke alltid tilstrekkelig – årsak for
homofili.
Tenk på det! Derfor:
Fedre: Du kan forebygge homofili hos din sønn ved å skape bånd til ham! Men dersom du ikke gjør det, er han
ikke nødvendigvis dømt til å bli homofil. Der er andre faktorer på spill
også, og som vi skal se på senere.
Ut over det ensartete
resultat med hensyn til emosjonell binding mellom far og sønn, kan andre relasjonsforhold bekymre
mer, selv om trenden er lik. Her er noen av dem. (Tallene beløpe seg ikke opp
til 100%, da ikke alle menn kunne svare på alle spørsmål).
”H” står for gruppen av 106 homofile menn. ”C” står for kontrollgruppen på
100 heterofile menn:
H |
C |
|
Pasient er fars favoritt |
7 |
28 |
En annen søsken er fars favoritt |
59 |
36 |
Pasient følte seg akseptert av far |
23 |
47 |
Pasient hatet far bevisst |
60 |
37 |
Pasient aksepterte far |
20 |
50 |
Far uttrykte hengivenhet ovenfor pasient |
25 |
51 |
Far har mindre respekt for pasient enn for andre mannlige søsken |
42 |
19 |
Pasient hadde det lettere med far enn med mor |
21 |
40 |
Pasient anså far som beundringsverdig |
16 |
47 |
For å tolke denne tabellen korrekt, skal vi huske at når en gutt ikke hadde bindinger med sin far, betød det ikke automatisk at han ble homofil. Absolutt de fleste som ikke hadde noe bånd til sin far, ble like vel heterofile. (Husk: Å ikke ha bånd til sin far er nødvendig, men ikke tilstrekkelig til å bli homofil). Så, hvilke andre faktorer er på spill i å bestemme den seksuelle legning? Hvilke andre faktorer fremmer et heterofilt utkomme?
Ta for eksempel en kikk på det 6. spørsmålet! (Far uttrykte hengivenhet ovenfor pasient). Blant de homofile menn hadde omtrent 25% opplevd en slik hengivenhet. Det hindret dem ikke i å bli homofile, da de ikke hadde følt bindinger til sin far – selv om de hadde opplevd uttrykk for hengivenhet. Men omtrent dobbelt så mange (51 av 100) i den heterofile kontrollgruppen, hadde opplevd en slik hengivenhet. Så det er helt klart at selv om sønnen ikke greide å binde seg til sin far, er en fars uttrykk for hengivenhet ovenfor sin sønn betydningsfullt for et heterofilt resultat.
Vi kan ut fra tabellen konkludere at følgende faktorer fremmer et heterofilt resultat (selv om sønnen ikke greide å binde seg til sin far):
1. Å være farens favoritt blant søsken (selv om det ikke er en dyd for en forelder å ha noen favorittbarn)
2. Å føle akseptasjon fra faren.
3. Vær sikker på at sønnen ikke hater faren (legg merke til at så mange som 37% I den heterofile gruppen hatet deres fedre, men ble likevel heterofile
4. Vær sikker på at sønnen aksepterer sin far.
5. Faren uttrykker hengivenhet ovenfor sin sønn.
6. Faren har like stor respekt for sin sønn som for de andre mannlige søsken.
7. Sønnen vil omgås lettere med sin far enn med sin mor.
8. Sønnen betrakter sin far som beundringsverdig.
Alle disse typer relasjoner er typisk et naturlig resultat av binding. Men i de tilfeller hvor binding ikke skjer, vil de andre sekundære aspekter øke et heterofilt resultat. Det er trist at mange fedre til sønner, som har misslykkes i å utvikle en maskulin identitet, ikke aner hva som skjer. De trengte så mye tid og energi for sitt arbeid (kanskje fordi de hadde en stor familie å ta seg av), at de hadde liten eller ingen tid for den sårbare sønn. Så er det de fedre som foretrekker å spille golf i fritiden, fremfor å ta sin sønn med for å fiske. Nedenfor skal vi diskutere hvorfor det er en grunnårsak at gutter som ikke greier å identifisere seg med det maskuline kjønn i tidlig alder, blir homofile.
Men la oss se på hvorfor denne undersøkelsen demonstrerer at homofili ikke er arvelig. Dersom det var arvelig, ville det være mange menn i den homofile gruppen (”H”) som ville opplevd emosjonelle bindinger til sin far, som barn.
Så la meg oppsummere
følgende:
Dersom en far er emosjonelt involvert i sin sønns utvikling, og hans sønn
binder seg til ham i tidlig barndom, er det en nesten 100% sannsynlighet for
at sønnen vil bli heterofil.
Jeg vil forklare nedenfor (punkt 5) hvorfor denne sterke linken eksisterer. Men la meg her si at mitt hjerte blør for de små guttene som mangler en mannlig rollemodell i sitt liv. Mitt blod koker over når jeg ser hvordan disse guttene ubarmhjertig blir brukt av RFSL i et forsøk på å rekruttere så mange av dem som mulig til sine egne rekker.
4.
Skammens parade
Den 5. juni 2002 var
en fatal dag for alle mødre- og fedre-løse barn i vårt land. Den dagen stemte
det svenske parlamentet for å godkjenne en lov som gav grønt lys for at
homofile kunne adoptere barn. Stemmene var 198 for og 38 i mot. Hvordan kan
et fornuftig og etisk menneske med vilje frarøve et barn å ha både mor og
far, når det er så mange heterofile barnløse par som ønsker å adoptere et
barn? Til denne dag i vår historie hadde vi vist en stor omtanke for de små
barnas velbefinnende. Mer enn noe annet viser det hvilket nivå våre
politikere har sluttet å imøtekomme den homofile lobby. Hvilken dom venter
ikke slike menn og kvinner?
Dette er hvordan Skammens parade så ut når Parlamentet stemte på proposisjon 2001/02:123 (ref.17)
Prop. 2001/02:123
LU27 Partnerskap,
adopsjon ol.
Punkt 1 (Forkastelse av forslag om adopsjon og formynderskap)
1. Forslag
2. Reservasjon (kd)
Stemming:
198 for forslaget
38 mot forslaget
71 fraværende
42 tilstedeværende
Parlamentet godkjente forslaget.
Stemmefordeling:
For forslaget: 118 Sosialdemokaterna, 9 Moderaterna, 34 Venstre, 12
Senterpartiet, 15 Miljøpartiet, 9 Folkepartiet
For reservasjon: 1 Moderaterna, 37 Kristendemokraterna
Fraværende: 60 Moderaterna, 4 Senterpartiet, 6 Folkepartiet
Tilstede: 13 Sosialdemokraterna, 11 Moderaterna, 9 Venstre, 5
Kristendemokraterna 2 Senterpartiet, 1 Miljøpartiet, 1 Folkepartiet
Anne-Katrine Dunker (m) og Runar Patriksson (fp) noterte at de hadde til
hensikt å avholde seg fra å stemme, men var blitt avmarkert som ”Ja”
Som man kan se av tellekartet, var det bare 37 parlamentsmedlemmer fra Kristendemokraterna som stemte i mot homoadopsjon. Ære være dem for det. Moderaterna ønsket egentlig ikke å tillate homofil adopsjon, men kun å tillate homofilt formynderskap av våre barn. En utrolig holdning. Tenk på det! Ville parlamentsmedlemmer hos Moderaterna gått med på at homofile skulle passe deres egne barn eller barnebarn?
Tenk om det var din egen sønn! Dersom du – på grunn av diverse omstendigheter – måtte la noen andre passe din sønn. Dersom du kunne valgt et ektepar med et normalt samliv på den ene siden, eller et par homofile menn på den andre siden. Hvem ville du velge? Når du virkelig tenker over hva som skjedde denne fatale dagen (5. juni 2002), forstår du hvilke lettsindig og grusom handling det var mot de mest sårbare av våre små barn. Av alle partiene i parlamentet – på nær Kristendemokraterna. Hvordan kan de andre parlamentsmedlemmene leve med dette? Se seg selv i speilet hver dag og erkjenne at de sviktet våre forsvarsløse barn.
Historien bak denne
foraktelige lov
Når Sosialdemokraterna (det største partiet i Parlamentet) hadde avstemning i
deres eget parti om dette lovforslaget skulle fremmes i Parlamentet, var det kun
med én stemmes overvekt for å fremme forslaget. De som var i mot manglet kun én stemme. Det indikerer
at kun halvparten av Sosialdemokraterna trodde det ville være i de
foreldreløse barnas beste interesse å ha både mor og far. Men når de stemte i
Parlamentet var det ikke én av dem som våget å stemme mot sin egen
samvittighet. Dersom de hadde stemt etter sin egen samvittighet, ville de
mistet sitt arbeid, sin inntekt og sin bekvemme fordel som
parlamentsmedlemmer. Kort sagt: Deres egne finansielle fordeler var
viktigere enn velbefinnende for de foreldreløse barna.
Det skal også noteres at mange organisasjoner, med sin ekspertise på barnas beste, hadde gitt uttrykk for sterk motstand mot forslaget om homoadopsjon. Disse organisasjonene var: Redd Barna, Barneombudet, Nettverk for adopsjonsorganisasjoner.
Motstand var også kommet fra
følgende organisasjoner: The Social Department, The National Committee of
International Adoptions, The Swedish Association of Physicians, Swedish
Society of Psychologists, Sociologists for Family Justice, National Society
of Family Counselors, AFO Organization for Adopted Children and Foster
Children, Organization of Adopted Children from Korea, Forum for Adoption,
The Family Organization for International Adoption, Children First, The
National Organization for Justice for Children (BRIS), The Secretaries for
Family Justice, Counseling Center for Adoption, The Network Voice of Adopted
Children, Friends of the Children.
[ Navnet på organisasjonene på svensk er: Socialstyrelsen, NIA (Statens nämnd
för internationella adoptionsfrågor), Svenska Läkaresällskapet, Sveriges
Psykologförbund, Familjerättssocionomernas Riksförening Föreningen Sveriges
Kommunala Familjerådgivare, AFO-Organisationen för adopterade och fosterbarn,
Adopterade koreaners förening (AKF), Forum för adopterade Förbundet
Adoptionscentrum, Familjeföreningen för Internationell Adoption, Barnen
Framför Allt - Adoptioner, Riksförbundet Barnens Rätt i Samhället (BRIS),
Rädda Barnen, Familjerättssekreterarna, Adoptionsrådgivningen, Nätverket
Adopterades Röst, Barnens Vänner]
Alle disse organisasjonene og ekspertene var i mot lovforslaget om homofil
adopsjon.
For eksempel: Den svenske psykologiforening kommenterte følgende: ”Forslaget er basert på et verdensbilde hvor barn er i periferien og forelderskapet i sentrum. Teksten i lovforslaget viser en total mangel på forståelse for et barns behov”.
I et intervju med avisen
”Värden Idag” den 18. mai 2005, kommenterte Lars Ahlin, formann i Den svenske
psykologiforening, den skarpe responsen fra hans organisasjon: “Så här
formulerar vi oss inte om det inte upplevs som en verklig brist i
promemorian. Bristen på kunskap om hur barn påverkas av att växa upp med två
föräldrar av samma kön är ett stort problem.
- Vi har valt att inta barnperspektivet på grund av att det finns för lite
kunskap, den
evidensbaserade forskningen saknas. Det är ju visst ett moraliskt dilemma, man
kan inte göra experiment på barn. Kunde vi vara säkra på att barnen inte
utsätts för onödiga risker, då hade det varit en annan situation.
- Barnen kan ju inte föra sin egen talan”
5. Mer
om farsrollen
La oss vende tilbake til spørsmålet om hvorfor farens
emosjonelle engasjement er så viktig for hans sønns utvikling.
Det er sagt at mødre produserer gutter, men fedre produserer menn. Barn begynner allerede i meget tidlig alder å se at verden er delt inn i to naturlige motsetninger av gutter og jenter, menn og kvinner. Men det er ikke nok for en gutt å observere forskjellen. Han må også bestemme hvor han selv tilhører i den delte kjønnsverden. En jente har en mye lettere oppgave. Hun er allerede hovedsaklig bundet opp mot sin mor. Hun trenger derfor ikke å gå gjennom den ekstra utviklingen av å bli ”de-identifisert” fra den personen som står henne nærmest – moren – for å bli identifisert med faren. Men for gutten er et absolutt annerledes. Han må bli separert fra sin mor og vokse opp med et annet særpreg enn hans første kjærlighetsobjekt (moren), dersom han skal ha mulighet til å bli en heterofil mann. Dette forklarer hvorfor der er flere homofile menn enn kvinner. Den første oppgaven i utviklingen til å bli en mann, er å ikke utvikle seg til en kvinne.
Her begynner farens enormt viktige oppgave. Og dersom faren ikke er der, må en annen mann ta den rollen. Det er uhyre viktig. Den lille gutten er i et konstant behov av hjelp og oppmuntring for å utvikle seg til en mann. Faren må la ham forstå at han en dag vil bli som faren. For eksempel kan faren og den lille gutten dusje sammen, slik at han kan se at han og faren ser like ut, og at han en dag vil bli lik sin far. Han er bare skapt slik, og det kan ikke endres. Dette betyr også at gutten utvikler en stor tillit til sin far. Faren blir en rollemodell for gutten. Ved 2-års alderen må moren gradvis minske sin innflytelse på deres felles sønn. Faren må vise varme og omsorg for sønnen, og ikke nøle med å klemme ham. Noen har sagt at dersom gutten aldri blir klemt av sin far, vil andre menn klemme ham – på en helt annerledes måte – senere i livet. Dersom den naturlige og nødvendige utvikling ikke blir oppmuntret, vil gutten lide av “Gender Identity Disorder” (GID) (no. Kjønnsforvirring), noe som er første steg for den prehomofile gutt.
Legg merke til:
5:1. Som jeg har
hevdet tidligere, vil ikke alle gutter som mangler en emosjonelt engasjert
far ha problemer med sin kjønnslige identitet. Men den gutt som har en
emosjonelt engasjert far til å gi oppmuntring, vil mest sannsynlig ikke lide
av problemer med sin kjønnslige identitet.
5:2. Problemer med kjønnsidentitet ser ofte ut til å påvirke gutter med et sensitivt temperament mer enn andre gutter. Slike gutter er særlig sårbare dersom de erfarer at deres far avviser dem i stedet for å oppmuntre dem. En slik situasjon kan lett oppstå dersom eks. en gutt har annerledes talenter og naturgaver enn deres fedre og brødre. Faren er ofte interessert i sport, og har kanskje allerede eldre sønner som han elsker å spille fotball med. Dersom farens tredje eller fjerde sønn i stede er interessert og begavet i kunst eller musikk, er det lett for faren å neglisjere hans lille gutt, og ikke å oppmuntre ham i det han har interesse for. En slik far må isteden spesielt ta tid til, og vise interesse for sin lille sønns interesse og talent, og oppmuntre ham på dette området. Han bør la sønnen møte andre gutter med den samme interesse, slik at han ”blir en av gutta”. Gutten må ikke bli overlatt til sin mors omsorg og bli ”mammas lille gutt”. Kort fortalt: Faren må hjelpe sin sønn i å utvikle maskulinitet på en måte som bygger en varm tillit, respekt og hengivenhet mellom dem. Alt for å forvisse seg om at gutten en dag ønsker å bli lik sin far.
Problemet med kjønnsidentitet oppstår i forskjellige former på forskjellige nivåer. I ekstreme tilfeller – kalt Gender Identity Disorder (GID) (no. Kjønnsforvirring), – begynner gutten å leke med sin søsters dukker, kler seg ut som en jente osv. Det er veldig viktig at foreldre sammen blir enige om å stoppe en slik oppførsel i kjærlighet og uten avvisning av gutten, eller å erte ham. Men det er mer vanlig med en mildere form av slik adferd, som omtales som ”kjønnskonflikt” eller ”kjønnsforvirring”. Men alle gutter med hvilken som helst form for kjønnsforvirring er i risikogruppen for å bli homofile. En slik gutt vil snart føle at han ikke er som andre gutter. Han kan bli isolert fra, og ertet, av andre gutter for å utvikle femininitet. Alt dette vil styrke hans egen oppfatning om at han er annerledes. En slik gutt trenger desperat en mann som kan forsikre ham om at han er akkurat lik andre gutter, og at han vil vokse opp til å bli som andre menn. Hvor jeg skulle ønske at alle menn var klar over dette behov, ikke bare i dere egen sønns liv, men også hos de sårbare gutter som ikke har en far. Og at de vil gjøre alt de kan for å hindre RFSL i å legge deres hånd på slike gutter.
Uten hjelp vil den ”prehomofile” gutten føle seg mer tilpass og mer sikker sammen med jenter. Men han rives i stykker innvendig. På den ene siden ønsker han at han var lik andre gutter, men tror ikke at han er det. Og bildet forandres når puberteten setter inn. Den erotiske tiltrekking er alltid mot noe som er annerledes enn en selv. Dersom en gutt har vært mer knyttet opp mot jenter under oppveksten, og har følt seg fremmed og annerledes blant gutter, vil han seksuelle dragning være mot andre menn.
Den homofile lobby argumenterer noen ganger for prehomofile gutter ved å gi dem trøst mens de utvikler (det er slik de argumenterer) en medfødt, homofil identitet som var der fra fødselen. Men det er opp til deg som forelder (og besteforelder) å forhindre det. Men du må først være overbevist om at homofili ikke er – og jeg gjentar IKKE – noe som ligger i genene ved fødselen. Du trenger å lese mer om det under ”Myte 3” nedenfor.
6.
Felles regler for begge foreldre
Det nest viktigste
element i å forebygge homofili hos ditt barn er å beskytte ham/henne fra
seksuelle rovdyr. (En mannlig rollemodell er nr. 1) Overgrep mot barn øker. I
en omfattende undersøkelse i 1985 av Los Angeles Time av 2.682 voksne, hevdet
hele 16% av alle menn og hele 27% av alle kvinner at de var blitt missbrukt
som barn. Incest vil ikke kun etterlate fysiske sår. De emosjonelle sår kan
være mye verre. Incest er en av hovedårsakene til utvikling av homofili.
Ethvert barn som er krenket på denne måten har omtrent 7 ganger større
sannsynlighet til å bli homofil. Dette gjelder særlig for jenter. Et missbrukt
barn har dessuten en mye høyere sannsynlighet for selv å bli pedofil. Som det
blir sagt: ”Sårede mennesker sårer mennesker”.
Uheldige barn som dette trenger spesiell omsorg og hjelp fra sine foreldre for å helbrede dype emosjonelle sår. Det er dessverre barn fra brutte hjem som er mest sårbare av mange forskjellige grunner. Det er ikke alltid en voksen mann som forgriper seg på et barn. Et annet barn, eller et barn i pubertetsalderen, hvor mange av dem allerede selv er missbrukt, kan også foreta en slik handling. Så i dagens samfunn, med sin dårlige moral, fokuseres det intenst på seksualitet. Du bør være veldig på vakt over hvilke personer som omgås dine barn, når du ikke er sammen med dem, i en tid hvor så store avvik er akseptert. Men en mor og en far spiller en ekstremt viktig rolle her.
Den tredje viktigste faktor (i å forhindre homofili) er relasjonen og den gjensidig påvirkning mellom foreldre. Et godt og elskelig forhold mellom mann og kone er en god motgift mot en ”pre-homofil” utvikling. Særlig for sønnen. Farens behandling av sin kone vil etterlate uutslettlig inntrykk på gutten. Mens han vokser opp vil han se og lære hvordan tingene bør fungere. Hvordan det var ment til å fungere. Moren bør mer enn noe annet vise respekt for sin mann, og oppmuntre sønnen til å ”gå og se far”, når han har et viktig spørsmål eller problem. Moren må ”slippe” sin sønn tidlig. Hun må bryte båndene til seg selv og la sin sønn starte med å binde seg mot sin far isteden. Dette må begynne i de 2-4 første leveår av guttens liv. Men det er galt å si at det er for sent å starte på senere tidspunkt. Det er aldri for sent, men det blir hardere og hardere jo lengre tid det går før gutten løsner seg fra moren. Moren bør også motstå fristelsen til å ”ta kontroll i huset”, selv om hun kunne ha en bedre utdannelse, en bedre jobb eller være smartere enn sin ektemann.
Dette samspillet vil gjøre at gutten ønsker å bli som sin far. Det hjelper gutten å bli selvsikker og trygg i sin utvikling av sin maskulinitet, samtidig som det gir ham kjærlighet og omsorg når han ser hvordan hans far behandler sin kone. Det er overmåte nydelig når disse krefter fungerer som de var ment til å fungere. Men ingen ekteskap er perfekt. Hvertfall ikke hele tiden. Men noen mangler i det ideelle ”rollespillet” vil selvfølgelig ikke gjøre at en gutt blir homofil. Men grunnreglene i den gjensidig påvirkning fra foreldrene i å forebygge homofili hos deres avkom er tydelige og vel forstått.
Hva så med gutten som – av en mengde grunner – ikke har både mor og far? Vel, oppgaven er vanskeligere, men ikke håpløs. Tross alt vil de fleste gutter som vokser opp med en enslig forelder selvfølgelig ikke bli homofile. Det kan også argumenteres at en gutt som vokser opp med en far som mishandler har det verre enn en som ikke har en far. Dette er særlig sant for en gutt som har traumer etter en far eller stefar som har missbrukt dem. En enslig mor gjør godt dersom hun lar sin sønn bli bedre kjent med andre mannlige slektninger (onkel, bestefar osv). Faktisk vil enhver mann som hun har tillit til, være en erstatning som rollemodell for gutten. Dersom gutten vokser opp med en enslig mor og mange søstre, er det godt om moren holder et ekstra øye til gutten, slik at han ikke blir opptatt av å leke med jenteleker, men i stedet får sine egne gutteleker. En enslig far har andre slags problemer. En gutt trenger selvfølgelig også en mor. Men en far som er kjærlig og omsorgsfull, har det lettere med å forebygge homofili hos sin sønn, enn den enslige moren. Husk: Mødre lager gutter, menn fedre lager menn.
Homolobbyens aktiviteter (hovedsakelig RFSL) i våre skoler i dag, kombinert med glamoriseringen av den homofile livsstil i media og underholdningsbransjen, har gjort det mye vanskeligere for foreldre i dag å forebygge at deres barn blir dratt inn i den homofile livsstil. Jeg kom nylig over en artikkel (ref.19) i Aftonbladet, en dagsavis i vårt land. Her anbefaler de den verste sort medisin for den prehomofile gutt. Man kan lese:
“Når gav du sist gang en dukke til din sønn? Ekspert: Ubevisst oppdrar vi våre barn gjennom gammeldagse kjønnsrollemønstre”.
Det ser ut til å være så viktig for denne ”eksperten” at vi oppdrar våre gutter i nye kjønnsrollemønstre! For å bli mer feminine. Å forsøke å lede dem inn i kjønnsforvirring. Man kan ikke dra andre konklusjoner ut fra dette søppelet. Denne takten fortsetter, og fortsetter på alle nivåer i skole, samfunn, media og underholdningsbransjen. Det homofile samfunn vet alt for godt at homofili utvikles fra prehomofili, som igjen har sin opprinnelse i kjønnsforvirring. Gjennom deres djevelske aktiviteter, går de etter våre barn i et avskyelig forsøk på å øke deres medlemstall og deres makt. På bekostning av de minste og mest sårbare blant oss. Hvor skal ondskapen stoppe?
Mitt håp, og min drøm er at det en dag vil være et fond ved navn: ”Bevar barna” for å motvirke all denne skitten. Et slikt fond bør se seg ut barn som er i faresonen. Det kan skje på mange måter, men målet må være å hjelpe gutter til å få kontakt med mannlige rollemodeller som kan hjelpe dem i å utvikle dem til menn. Det kan være å sponse sommerleire, hvor lederne er lykkelig gift, og etablerte heterofile menn med en høy moralsk standard, og som har et ønske om å hjelpe fedreløse gutter. For tilleggsinformasjon om fedrenes rolle, les “Childhood Experiences of Homosexual Men” av Dale O’Leary for NARTH (ref.20)
7.
Den amerikanske homolobbyens angrep på mennesker som er uenige med
deres agenda.
Den omfattende
undersøkelsen og de konklusjoner som blir tatt av Irving Bieber og hans team
(REF.4) – som er bekreftet i senere studier
– har fått frem en enorm vrede fra homolobbyen i ”de to APA-ene” (American
Psychiatric Association og American Psychological Association) (no.
Amerikansk psykiatriforening og Amerikas psykologiforening).
I dagens samfunn blir ikke et slikt studieresultat betraktet som ”politisk korrekt”. Bieber ble behandlet deretter. For eksempel da Bieber mange år etter publikasjonen gav et foredrag på en APA-konferanse med temaet ”Homofili og Transseksualitet”, ble han på en uhøflig måte avbrutt av oppviglere fra homolobbyen innen APA. En annen forsker – Ronald Bayer, som da var en venn på Hastings Institutt i New York – beskrev episoden i sin bok (Homosexuality and American Psychiatry: The Politics of Diagnosis, New York: Basic Books, 1981; page 102-103; REF.1 page 33) på denne måten:
“Biebers streben etter å forklare sine standpunkter......ble møtt med hånlig latter.....en av de som protesterte kalte ham en _______ og sa: ”Jeg har lest din bok, dr. Bieber, og hvis den boken snakker om sorte mennesker på samme måte som den taler om homofile, bør du druknes og skjæres i stykker, og du ville fortjent det” ”
Bayer fortsetter:
“Taktikken virket. Ved at de sluttet seg til presset, bestemte organisatorene
for den neste APA-konferansen i 1971 å sponsorere et spesielt panel – ikke om homofile, men av homofile. Formannen for programmet
ble advart at dersom panelet ikke ble godkjent, ville de (homoaktivistene)
sørge for at ikke bare ett foredrag ble avbrutt”.
Men panelet var ikke nok.
Bayer fortsetter:
“..….. De henvendte seg til ”Gay Liberation Front collective” – homofil
frigjørings front i Washington, for å planlegge demonstrasjonen i mai 1971.
Sammen med den homofile frigjøringsfronten, utviklet de en detaljert
strategi, ved å legge de mest detaljerte planer, for å forstyrre andre
konferanser.
Den 3. mai 1971 brøt de protesterende psykiaterne seg inn i et møte for meget anerkjent medlemmer i faget. De grep mikrofonen og gav den til en utenforstående aktivist som erklærte: ”Psykiatri er den legemliggjorte fiende. Psykiatrien har innlatt seg på en ubarmhjertig krig for å utrydde oss. Dere kan ta dette som er erklæring om krig mot dere.......Vi forkaster dere alle som våre egne.”
Aktivistene sikret seg så et møte med APA´s komité for terminologi (Committee on Nomenclature). Formannen gikk med på at homofil legning muligens ikke var et tegn på psykiatrisk uorden, og at Diagnostic and Statistical Manual (DSM) derfor burde reflektere denne nye forståelsen”.
Litt senere slettet APA homofili som en forstyrrelse fra deres DSM, ikke basert på vitenskapelig informasjon, men på grunn av uforskammede aktivister blant de homofile innen APA. Det er interessant å lese hele historien under REF.1 side 32-35.
Slik startet en ny epoke, hvor en overstrømmende majoritet av psykiatere og psykologer ikke lenger våget å hjelpe foreldre i å hindre homofil utvikling hos sine barn.
8.
Den svenske homolobbyens angrep på mennesker som er uenige med deres agenda
Når det gjelder den
sterkt økende sodomiseringen i vårt land, har milepælene vært som følger
(kilde: http://www.gluefox.com ) – Der
kan du klikke på sidemenyen under "Dagens Adrenalinkick" for så å
velge “Homoseksualitet - en naturlig yttring av människans sexualitet,
eller...? " (ref.21):
Homofil handling mellom voksne var kriminelt før 1944, og ble betraktet som noe unaturlig og fordervet. Opp gjennom tiden har det psykologiske perspektiv på homofili dominert, hvor bakgrunnen for homofili ble sett på som en psykologisk forstyrrelse på grunn av traumatiske opplevelser i barndommen. I "Medicinsk Uppslagsbok" utgitt i 1969 av Ack Renander (lenge betraktet som standardmedisinens ”bibel” i Sverige) finner vi følgende definisjon: ”Usikker seksuell drift rettet mot det samme kjønn”. Og i "Norstedts Uppslagsbok" fra 1973, blir homofili forklart som ”Forvrengt seksuell drift rettet mot samme kjønn. Det motsatte: Heterofili, normal seksuell drift”.
Vi beveger oss raskt fremover til Pride Festivalen 2001 i Stockholm. I det Liberala Ungdomsförbundets telt, var den store attraksjonen å kaste dartpiler på store bilder av Alf Svensson, paven og Ulf Ekman (leder av Livets Ord – det nye karismatiske kirkesamfunn i Sverige). I det her tilfelle kan man med sikkerhet tale om hat og oppmuntring til vold, både mot bestemte personer og mot grupper av mennesker som blir representert ved deres ledere. Man kan jo bare lure på hva reaksjonen ville være i media dersom en religiøs konferanse hadde hatt lignende attraksjoner med fotoer av noen ”kristenfober” fra RFSL med tekst: ”Treff pakkeselet”. Noe slikt er selvfølgelig utenkelig hos mennesker med tro. Men RFSL nøler ikke med å egge til hat mot religiøse mennesker. De mangler totalt toleranse for visse grupper mennesker.
Ytterligere eksempler av tilskyndelse til hat fra de homofile i Sverige i dag: I ungdomsmagasinet ”Lava”, utgitt i juni 2003 av Stockholm by (og på den måten betalt av skattebetalernes penger), ble det vist en karikaturtegning av at Siwert Öholm har sex med Alf Svensson. Under tegningen hadde de skrevet følgende tekst, skrevet av sangeren og ”debattanten” Ujje Brandelius: ”.... det handlar om att rensa bort ett kristet, unket, ruttet, manligt, gammalt stinkande jævla moralsystem från jordens yta”. Tegningen og teksten ble anmeldt av Hans-Göran Björk (som bl.a. er spaltist i ” Världen idag”, med sterke bånd til Livets Ord) til både Justisministeren (Sw: Justitiekanslern; JK) og til Justisombudsmannen (Sw: Justitieombudsmannen; JO). De mente begge at uttrykket ”å rense bort de kristne fra jordens overflate” var helt akseptabelt. Sammenlign det med den alvorlige saksgangen mot pastor Åke Green når han talte mot homofili og andre seksuelle synder.
I dagens Sverige er mange offisielle kraftsentra og regjeringskontorer under sterk innflytelse av homolobbyens agenda. Fra svensk høyesterett (Sw: HD or Högsta Domstolen) og ned. Og ikke bare på et politisk nivå. Majoriteten av Den Svenska Kyrkan – hovedsakelig finansiert av skattebetalernes penger siden lang tid tilbake – er sterkt influert av homolobbyens interesser. Det er like vel i kirken et prisverdig antall medlemmer, så vel som tjenestefolk, som er uenige med den politikk som kommer fra lederskapet.
Erkebiskop Hammar og hans lesbiske søster – sogneprest Anna Karin Hammar i Uppsala, er fremgangsfigurer i å bekjempe det som har vært den tradisjonelle doktrinen i den svenske (Lutherske) kirken. For mer informasjon om den veldig solide (med få unntak) kristne reaksjon på angrepet på homofili, gå til Nr. 6. I løpet av ”Den kulturelle aftenen” i Uppsala den 19. september 1998, arrangerte de en ”messe/gudstjeneste” i Domkirken i Uppsala, hvor de viste den såkalte ”Ecce Homo Echibition”. Det forestilte bilder av Jesus, ikke kun i homofile omgivelser, men som en homofil. Å avbilde Jesus på en slik måte under en ”gudstjeneste” i den ærverdige domkirken i Uppsala, ligner det ultimative uttrykk for hva som har skjedd i Sverige i løpet av de siste 30 år.
I et slikt miljø er det faktisk umulig å finne psykologer og psykiatere som er villige til å gi rådgivning omkring problemer med seksuell forvirring hos deres barn. Med mindre de oppmuntrer foreldrene til å la deres barn utvikle seg til homofile menn og kvinner. Den svenske psykologiforening (som representerer omtrent 8500 medlemmer) ble grunnlagt i 1955. I 1998 utgav de sine ”Etiske prinsipper for profesjonelle psykologer i de nordiske landene” (Sw: "Yrkesetiska Principer för psykologer i Norden").
Den fastsetter at de må ”respektere forskjeller i individuelle, rollemessige og kulturelle forskjeller når det gjelder funksjonsnivåer, kjønn og seksuell orientering”. Det kan lyde som en høytravende offisiell stil (og gjør det også i den svenske originale teksten). Bortsett fra at mantraet er ”respekter den seksuelle orienteringen”. Kombinert med ”Informasjon til publikum” i ”Veiledning for klager på psykologer”, har det en illevarslende biklang for enhver psykolog som ønsker å hjelpe en forelder i å forhindre homofili hos deres barn.
Inntil nå har vi omtalt Myte 1 (at begge livsstiler er like ønskede) og Myte 2 (at du ikke kan påvirke ditt barns fremtidige seksualitet). Så la oss nå gå til Myte 3.
Myte nummer 3: Seksuell legning er arvelig – ”Det ligger i genene”
1.
Homolobbyens skjevhet/forvrengning av forskningsresultat
Den amerikanske
psykiatri-forening (APA) har utdelt et veiledende dokument for sine praktiserende psykiatere
med tittelen Diagnostic and Statistical Manual (DSM) (no.: Håndbok for diagnose
og statistikk).
Inntil 1973 var homofili betegnet som en unormal adferd som burde behandles.
Men det samme år, uten noen form for forskningsgrunnlag, erklærte APA
homofili som noe normalt. Vi har ovenfor beskrevet hvordan det skjedde på en
ikke-demokratisk, stygg og ekkel måte av homoaktivister og deres sympatisører
innen APA. (REF.1; sidene 32-36).
To år etter denne bestemmelsen tok the American Psychological Association
(no,: Amerikansk psykologiforening) – som også blir forkortet til ”APA”, og
som har tre ganger så mange medlemmer – den samme beslutningen. Straks disse
beslutningene var tatt, ble det betraktet som upassende å hjelpe foreldre med
å prøve å forhindre utvikling av homofili hos deres barn. De som våget dette
ble kraftig kritisert.
Gjennom tiden etter 1973, har homobransjen med sine sympatisører fått stadig mer makt innen de to APA-ene. De har i dag så stor makt at de faktisk har en sensurkomité med makt til å dirigere all forskning innen området homofili, dets opprinnelse og årsak. De homofile er i dag sterkt overrepresentert i adferdsforskning. Når det utkommer ny forskning, er det derfor viktig å finne ut hvem som er forskerne og deres seksuelle legning, samt hvem som har støttet forskningen økonomisk. Det er trist at det er blitt slik. Men slik er det i dag. Vi har sett mye ensidig – og til og med forfalsket – forskning om dette emnet gjennom de siste tiår. De homofiles agenda er, gjennom ”forskning” – og ved å bruke media å vise til uoverensstemmelser i forskningsresultater – å bevise at homofili er genetisk betinget. Når senere forskning beviser at resultatene har vært gale og til og med forfalsket, finner man ingen dementi i media. Vi skal se flere eksempler på dette.
Men vi må først se på hvorfor vi har denne forferdelige misvisning, ikke kun i forskningen, men også ved at media sprer disse resultatene til et bredt publikum. Undersøkelser har vist at de homofile og deres sympatisører i stor grad er overrepresentert i media. Ett eksempel er New York Times and Washington Post – den ledende nyhetsorganisasjon av ”de gamle mediene” – som har en redaksjon med en majoritet av homofile. Dette kan jo være et ekstremt tilfelle, men trenden er den samme gjennom hele media. Avisene skriver selvfølgelig ikke noe om skjevheten. De ville aldri tillate sine lesere å få vite hvor mange i deres redaksjon som er homofile.
Hvorfor er det så viktig å peke på en slik situasjon? Vel, vi danner alle våre egne meninger og holdninger basert på hva vi leser og hører. Det gjør vi ALLE! Så de vanligste holdningene er i stor grad formet av media. Særlig gjennom TV. I et land som vårt, med et begrenset antall TV-kanaler, er våre kilder for informasjon sterkt begrenset.
I USA gav New York Times nylig retningslinjer til sine journalister – og det er mange av dem verden over – om hvordan de skal rapportere i emnet om homofili. De uttaler for eksempel om de homofiles rettigheter: ”Forslagstillere for de homofile er bekymret over at uttrykket ´de homofiles rettigheter´ kan få folk til å reagere negativt ved at de tror at de homofile har en rett andre i samfunnet ikke har. Homofile forslagstillere foretrekker uttrykket ´like rettigheter´ eller ´borgerrettigheter for homofile´. Dersom du må bruke betegnelsen ´homofiles rettigheter´ - for eksempel i overskrifter hvor plassen er viktigst – må du definere nøyaktig hva det handler om”.
Siden de homofiles agenda er å få sitt budskap ut i mediene, har de funnet ut at det er mye bedre å være i mediene – og i ledende posisjoner. Homofile journalister formet i 1990 deres egen nasjonale forening - The National Lesbian and Gay Journalists Association (NLGJA), som senere har blitt veldig innflytelsesrik. På deres gallafeiring av 10-årsdagen i San Francisco den 7. til 10. september 2000, hadde de en surrealistisk diskusjon på ett av deres møter. Panelet diskuterte: ”Må en reporter, når han rapporterer en historie om homofili, inkludere synspunkter som taler mot homofili?” En av deltagerne, (Jeffrey Kofman), som kommer fra en stor nyhetsorganisasjon, sa det på følgende måte: ”Hele dette spørsmålet om balanse, som vi journalister skal prøve å oppnå.... som når man dekker en sak om det sorte samfunnet, da ser jeg aldri et nyhetsrom hvor du dekker den ene siden, og hvor du så må springe ut til ”Klanen” (Ku Klux Klan) for å høre deres meninger om saken.... ´Nå, jeg må bare gå og foreta et intervju med klanen.....´Hvordan kan man være rettferdig?” Paula Madison, visepresident for ulikhet i NBC og nyhetsredaktør i WNBC i New York brøt inn: ”Jeg er helt enig med ham. Jeg kan ikke forstå hvorfor vi skal oppsøke ..... de absurde, vanvittige synspunkt bare for å få et annet synspunkt”. Kofman la til: ”Vi har alle sett, og fortsetter med å se, mye presseomtale om homofile saker som involverer mennesker som simpelthen både er intolerante ikke kvalifiserte”.
Budskapet her er krystallklart: Da de som har et annet syn er intolerante fanatiker, så la oss sørge for at de ikke får sin røst frem i media. Folkens: Vi er nådd til dette intolerante synspunkt fra homolobbyen i vår farlige nedadgående sosiale spiral.
New York Times direktiv til sine journalister og reportere om ikke lenger å bruke uttrykket ”de homofiles rettigheter” er stikk i strid med den opprinnelige anbefalingen i Kirk og Madsens tidligere bok (”After the Ball: How America Will Conquer Its Fear and Hatred of Gays in the ‘90s”) (no: ”Etter ballet: Hvordan Amerika vil beseire sin frykt og sitt hat mot homofile i 90-årene”). Jeg kan ikke tenke meg en tydeligere eksponering av den forvridde markedsføring som blir brukt av Kirk og Madsen, enn en bok av David Kupelian med tittel “The Marketing of Evil: How Radicals, Elitists, and Pseudo-Experts Sell Us Corruption Disguised as Freedom” (no: ”Ondskapens marked. Hvordan radikale, tilhenger av elitismen og forfalskningseksperter selger oss korrupsjon forkledd som frihet”. For et godt utdrag av boken, klikk her (ref.22).
David Kupelian skriver i sin bok: ”Du kan lure: Når og hvor vil denne dampveivals av PR. for ”homofiles rettigheter” stoppe? Hensikten er ikke bare å frembringe en total aksept av homofili, inkludert homofilt ekteskap, men også å forby – ja enda kriminalisere offentlig kritikk av homofili, inkludert å sitere vers fra Bibelen som forkaster homofili. Med andre ord en total blokkering av kritikk med lovens makt. Dette er allerede i hovedsak tilfelle i Canada og deler av Skandinavia”.
Nåde den journalist i dag som våger å uttrykke tanker som ikke er politisk korrekt. Det kan ødelegge karrieren for hvem som helst. I vårt eget land er situasjonen enda verre enn i USA. Det kom derfor ikke som noen overraskelse da SVT – med monopol på å bli finansiert av obligatorisk lisensavgift – ble belønnet med den prestisjetunge ”Rainbow Reward” for å ha fremmet deres agenda på en fremragende måte.
På en måte er det forståelig at journalister og underholdere arbeider overtid i media og underholdningsbransjen for å få andre til å akseptere deres livsstil. Hvem ønsker ikke å bli akseptert? Det er bare det at det skjer på bekostning av de mest sårbare barna, og at det hindrer foreldres og besteforeldres rett til å vite fakta.
Det som kom for dagen på et forskningssymposium i 1996 under temaet ”seksuell orientering”, er veldig opplysende og illustrerer kreftene og metodene som er i bruk. En av forskerne, Scott Hersherger, antydet at rettsapparatet ville bli hardt presset dersom sakene handlet om diskriminering av en gruppe, dersom gruppen er identifisert med biologiske - i stedet for adferdsmessige - karaktertrekk. Han sa til den sympatiserende folkemengden: ”Meningsmåling og erfaringer, forteller oss at der alltid er en positiv sammenheng mellom menneskers tro på uforanderlighet av karaktertrekk og deres akseptasjon av karaktertrekket. Så jo mer et menneske tror at homofili eller seksuell orientering er biologisk, jo mer positiv vil han eller hun være til det”. Med andre ord var budskapet: La oss produsere undersøkelser som viser at ”homofili eller seksuell orientering er biologisk og ikke en valgt livsstil!” Så det er ikke så rart vi har mange ”morsomme studier” som kommer i vår vei. Alt i et forsøk på å få mennesker til å tro. Det er sideordnet for mange av dem om forskningen er ærlig. Det er ut til at enhver forklaring av homofil adferd – bortsett fra Bibelens (Rom. 1) – er akseptert av mange ”vitenskapsmenn” i psykologien. Og av en lettroende media og publikum! Alt dette for å unnskylde et livsstilsvalg som er skadelig for både individ og samfunn. Tenk på alle de penger (ofte fra homofile kilder) som går til denne slags forskning.
Forskning om homofili faller inn i to hovedkategorier: 1) Psykologiske/ miljøbestemte teorier og 2) Biologiske teorier. Vår drøftinger inntil nå (eks. Bieber mfl.) har handlet om psykologiske/miljøbestemte teorier. Nå beveger vi oss nå til biologiske teorier som kan deles inn i tre områder forskningsområder:
- Hormonelle hypoteser
om voksne
- Genetiske hypoteser
- Hormonelle hypoteser om fostre
Hormonelle hypoteser om voksne. For en stund ble det spekulert i om det var en forskjell i sex-hormonene mellom heterofile og homofile voksne. Det har nå vist seg at slik ikke er tilfelle og forskningsområdet er derfor irrelevant i dag.
Genetiske hypoteser. Dette er et område i forskningen som det har vært størst interesse for i løpet av de siste tiår. Så vi vil nå fokusere på det særskilte området. Det er også det området hvor definitive konklusjoner kan trekkes.
2.
Kallman
I forskningen om muligheten for at homofili var genetisk betinget, var det
tidlig av stor interesse å studere eneggede tvillinger. Av helt åpenbare
grunner. Det er velkjent at eneggede tvillinger har de samme karaktertrekk
når de blir født. Eksempelvis: Dersom en av tvillingene har brune øyne, har
den andre tvillingen også brune øyne osv. Derfor: Om det finnes et ”homofilt
gen”, burde eneggede tvillinger ha det samme gen, og ha den samme seksuelle legning.
Og gjett hva? Det er eksakt hva en forskning av Kallman fant ut i 1952. I
”Tidsskrift for nervøse og mentale lidelser” publiserte han resultatet som
viste 100% samstemmighet for homofilitet hos eneggede tvillinger. Se REF.5;
side 71. Det ble på den tiden utropt til å være det ultimative bevis på at
homofili ”ligger i genene”. Det var bare ett problem med undersøkelsen. Den
var falsk! Den tålte ingen gransking. Tenk på det. Senere var det ganske
enkelt å fastslå at blant alle de eneggede tvillingene, var det mange
(faktisk en majoritet) hvor kun den ene av parene hadde utviklet homofili. Dette
var en av de tidlige eksempler av vitenskapelig uærlighet, som har plaget
forskning på dette feltet på grunn av politiseringen av forskning. Kallman, som nå kom i vanry,
refererte senere til sine resultater som en ”statistisk forestilling”.
3.
Bailey-Pillard (1991)
Men interessen for eneggede tvillinger
fortsatte. Av de samme åpenbare grunnene. Kunne det være at det var et gen
som predisponerte en mann til å bli homofil selv om miljømessige faktorer
også var gjeldene? Selv om ”likhetstallene” tydeligvis ikke var 100% som
Kallman hadde foreslått, kunne det være at det likevel var mye høyere enn de
2-4% som en tilfeldig sammenligning ville forutsi, basert på prosentraten av
homofili innen befolkningen i det store og hele?
Det ble laget andre undersøkelser om emnet. En av dem var en undersøkelse i 1991 av Michael Bailey fra Northwestern University og Richard Pillard fra Boston University School of Medicine. Deres rapport (REF.5; sidene 72-78) mottatt med stor interesse, og er fremdeles den undersøkelsen homolobbyen refererer til i media (til et lettroende publikum). Pillard var homofil. I deres rapport (ref.23) presenterte de følgende resultat:
Monozygotic twins (eneggede
tvillinger): 52% PC (29 of 56 = 52%)
Dizygotic twins (toeggede tvillinger): 22% PC (12 of 54 = 22 %)
Søsken som ikke er tvillinger: 9% PC (13 of 142 = 9%)
Adopterte tvillinger: 11% PC (6 of 57 = 11%)
Bailey og Pillard brukte betegnelsen
”PC” (Probandwise
Concordance) (no: en målingsbetegnelse/metode hvor en tvilling er eks. syk og
som har en tvilling som også er smittet), som betyr følgende:
For de eneggede tvillingene betyr ”52% PC” at 52% av de eneggede tvillingene
de hadde funnet, delte sine homofile fortrinn med deres brødre. Ved første
øyekast kunne dette virke fornuftig som et argument for et ”homofilt gen”.
Tallet 52% for eneggede tvillinger antyder at for hver enegget tvilling med
homofil identifikasjon, ville det være en 52% sjanse for at tvillingbroren
også ville være homofil. Et tall mye høyere enn de forventede 2-4% basert på
prosentraten av homofili innen befolkningen.
Mange så undersøkelsen på denne tiden som et bevis på at homofili (om ikke 100%) i stor grad er genetisk. Det publikum ikke visste, men som Pillard hadde dekket til, var det faktum at det var en veldig sterk skjevhet i forsøksobjektene. Andre, senere undersøkelser greide ikke å få frem de samme tallene. Det ble så avdekket at Bailey og Pillard hadde rekruttert sine forsøksobjekter ved å avertere i et homofilvennlig magasin.
Det er viktig at det underliggende i dette blir forstått. Det var viktig for det homofile samfunn å bevise den genetiske hypotesen av tre grunner: 1) Dersom årsaken til homofili var genetisk, burde ikke samfunnet være bekymret for at homofile skulle rekruttere unge gutter i puberteten til sine rekker, og 2) den omtrent ti ganger høyere hyppighet av homofiles overgrep mot barn, ville ikke bidra til å predisponere barnet til homofili dersom det var genetisk i sin opprinnelse og 3) det ville bli en generell aksept for den homofile livsstil da homofili ikke var et valg, men at de ble født slik.
4.
Bailey-Dunne-Martin (2000)
Med risiko for sitt rykte, produsere Bailey enda en studie, uten Pillards.
Denne gangen gikk Bailey sammen med Dunne og Martin om et helt nytt studie om
eneggede tvillinger. I mars 2000 publiserte de sine funn i “Journal of
Personality and Social Psychology” (no: Journal om personlighet og psykologi)
(ref.24). Ved å få
adgang til ”Tvillingregisteret” i Australia, var de i stand til å kontakte
alle kjente eneggede tvillinger i Australia. Dette eliminerte den tidligere
skjevheten i forskningsgrunnlaget. Bailey forklarte også i studiet meningen
av “Probandwise Concordance” - ”PC”. Resultatet av den nye studien, sammenlignet
med den første, er vist i denne tabellen (fra REF.5 – seide 76):
Bailey & Pillard Males |
Bailey etc Australian Males |
Bailey & Pillard Females |
Bailey Australian Females |
|
Eneggede tvillinger |
“29/56” |
3 of 27 |
“34/71” |
3 of 22 |
Toeggede tvillinger |
“12/54” |
0 of 16 |
“6/37” |
1 of 18 |
Ikke tvillingsøsken |
“13/142” |
Ikke rapportert |
“10/73” |
Ikke rapportert |
Adopterte søsken |
“6/57” |
Ikke rapportert |
“2/35” |
Ikke rapportert |
Legg merke til de forskjellige funnene i (den ikke-ensidige) undersøkelsen på australske tvillinger. Blant mennene fant Bailey, og de andre, at av de 27 mannlige parene av eneggede tvillinger, hvor minst den ene var homofil, var det kun 3 som hadde brødre som også var homofile. Med andre ord: Bare 3 av totalt 27 (eller 11,1%) hadde en tvillingbror som også var homofil. Derfor bare 11% (=3/27) samstemmighet. De 20% “Probandwise Concordance” - ”PC” - som er rapportert i studiet av australske menn i tabellen, kommer fra Bailey, Dunne og Martins nye metode av å telle hvert samstemmende par to ganger i både teller og nevner. På denne måten får vi 3+3=6 i telleren og 27+3=30 i nevneren (6/30=20%) vist som PC i tabellen. Men for å sammenligne med den tidligere undersøkelsen, må vi sammenligne de 29 av 56 (52%) i undersøkelsen av Bailey-Pillard med de 3 av 27 (11%) i Bailey-Dunne-Martin undersøkelsen.
Men i den endelige analysen ønsker vi å sammenligne de 11% samstemmighet i Bailey-Dunne-Martin med frekvensen av homofili i befolkningen generelt. De 11% samstemmighet anslår ikke lenger en genetisk innflytelse. Selv om de 11% er høyere enn frekvensen av homofili i befolkningen generelt, må vi ta i betraktning at eneggede tvillinger typisk har en lik oppvekst og miljø. De 11% (i motsetning til de 2-4%) kan veldig tydelig gjøre rede for det. Hvis noe, antyder dette resultatet fra Bailey-Dunne-Martin at det ikke er noen merkbar genetisk link i det hele tatt. Dette nye resultatet har ikke desto mindre gjort ende på politiseringen av dette emnet i media. Tross alt snakker vi om ”forskning på homofille gener” (humoristisk vitenskap) og at ”politisk korrekthet” er viktigere enn vitenskaplige fakta, i dagens samfunn
Bailey-Dunne-Martins forskning nølte ikke med å eksponere den tidligere forfalskede undersøkelsen av Bailey og hans homofile, tidligere kollega, Pillard. I konklusjonene av deres forskning, uttalte de: ”Dette viser at samstemmigheter fra tidligere studier var overdrevne på grunn av bevisst forutbestemte skjevheter” (dette er selektivt utvalgt). De uttalte videre: ”Denne undersøkelsen skaffet ikke betydningsfull statistisk støtte for viktigheten av genetiske faktorer for homofil legning.”
Vi kan oppsummere at Bailey, Dunne og Maritn´s undersøkelse (uten et selektivt utvalg) ikke bare motbeviser de tidligere studiene av Bailey og Pillard, men også beviser sterkt at homofili ikke er et resultat av genetisk koding.
Dette utelukker selvfølgelig ikke muligheten for (kanskje til og med sannsynligheten for) at andre gener mulig bidrar til utviklingen av prehomofili i barndommen. For eksempel kan gutter som er født med et veldig sensitivt temperament lide mer enn de fleste andre gutter dersom han har en ufølsom far, noe som igjen gjør dem mer sårbare for kjønnsforvirring, som omtalt over. En sammenligning er at en gutt som er født med gener som gjør ham veldig høy, ikke blir en basketballspiller før han bestemmer seg for å spille basketball.
5. Enda
en falsk undersøkelse (Hamer, Hu, Magnusson, Hu og Pattatucci)
Faktisk før Bailey-Dunne-Martin avslørte det forrige arbeidet av Kallaman og
Bailey-Pillard, var enda en annen forfalsket undersøkelse blitt foretatt.
Selv om Bailey-Pillard´s og Bailey-Dunne-Martin´s undersøkelser på eneggede
tvillinger omhandlet ”indirekte genetisk forskning”, var det en annen
undersøkelse i 1993 som omhandlet ”direkte genetisk forskning”. Det året
publiserte Hamer, Hu, Magnusson, Hu og Pattatucci i tidsskriftet Vitenskap, resultatet av en direkte genetisk
undersøkelse med tittel ” “A
Linkage Between DNA markers on the X Chromosome and Male Sexual Orientation” (no) ”Et forbindelsesledd mellom
DNA markeringer på X-kromosomet og mannlig seksuell legning [REF.1; sidene
110-113 og REF.5;
sidene 79-83]. Denne undersøkelsen ble øyeblikkelig utropt i massemedia som
”Oppdagelsen av det homofile gen” og mange konkluderte med at vitenskapen nå
hadde ”bevist” at homofili var arvelig. Husk at dette var i 1993, 7 år før
Bailey´s mfl. undersøkelse på australske tvillinger konkluderte med at man
ikke kunne finne noe homofilt gen.
Som det senere viste seg, var Hamers mfl. studie enda et forfalsket studie. To år senere rapporterte det samme tidsskrift ”Vitenskap”, at Hamer var under etterforskning av ”Kontor for rettskaffen forskning” ved Department of Health and Human Services (no) Helsedepartementet, for ”bevisst å ha rapportert sine data kun delvis” (REF.1 side 113). Men det var ingen fanfare i offentlig media når det ble gjort kjent. Så det er fremdeles mange mennesker i dag som tror at ”det homofile gen” er funnet, og at homofili derfor er arvelig. Men la oss se nærmere på Hamers arbeide, siden denne løgnen er så utbredt.
Hamer og hans team hadde rekruttert en gruppe på 76 homofile fra et AIDS-behandlingsprogram. De hevdet alle at de hadde minst en homofil bror og en sterk fremtoning av homofil legning blant deres onkler på morssiden, men ikke blant deres onkler på farssiden. Hamers team laget en hypotese om at dette burde reflektere et gen på X-kromosomet. Som du sannsynlig vet, får en mann sine X-kromosomer fra ett av morens to X-kromosomer, og sitt Y-kromosom fra sin far. Da mødrene ikke var homofile, ble det spekulert på om det kun var ett av hennes to x-kromosomer som bar det homofile gen. Derfor ville omtrent halvparten av de mannlige barna i den generelle befolkningen, ende opp med det X-kromosomet som bar det homofile gen, mens den andre halvparten ikke ville gjøre det. Men i samlingen av 40 par homofile brødre, var det ikke bare halvdelen (det vil si 20), men hele 33 av dem som hadde et X-kromosom som hadde en variasjon på det q28 gen, som var atypisk i forhold til det normale inndelingsmønster. Da tallet (33) var langt over det forventede 50%, antok de at dette spesielle genet bar den mannlige homofile legning. Men, det var fremdeles 7 par homofile menn uten en slik ”markering” på sitt gen.
Dersom dette funnet var sant og ærlig, og derfor kunne brukes i senere undersøkelser, ville konklusjonen fremdeles være begrenset til dette: Dette særskilte kromosommønster er verken nødvendig eller tilstrekkelig som årsaken til homofile. Det er ikke nødvendig, siden 7 av de 40 homofile parene ikke hadde dette mønster. Og det var ikke tilstrekkelig, da en senere undersøkelse av Hamers team (som inkluderte ikke-homofile brødre med samme bakgrunn), viste at noen av disse heterofile brødrene hadde det samme genmerke på q28. Et slikt genmerke og sammenknytning er knapt nok en akseptabel definisjon av en ”homofilt gen”. Men (og igjen bare dersom resultatet var ærlig) det kunne argumenteres at det kunne være noen andre særpreg forbundet med dette spesielle genmerke som kobler opp mot andre familiære karaktertrekk som predisponerer noen til å bli mer sårbare for å bli homofil. En person med det spesielle genmerket kunne for eksempel ha en genetisk disposisjon for nyhetssøking eller hva som helst annet. Hvem vet hva det kunne være?
Det som snart skulle vise
seg, var at Hamers undersøkelse bare var enda et eksempel på bedragersk lek
med tall. Like etter at Hamer´s og hans teams publikasjon i ”Vitenskap”,
publiserte det samme tidsskrift en gjendrivelse fra forskere ved Yale
Colombia and Louisiana State Universities. De skrev bl.a. [REF.1 sidene 111-112]:
”Forskningsresultatet er ikke i overensstemmelse med noen annen
genetisk modell. .......Ingen av disse forskjellene (mellom homofili på
morssidens eller farssidens onkler eller søskenbarn) er av statistisk
betydning. .......Få forskningsobjekter gjør disse data samsvarende med en
rekke andre mulige genetiske og miljømessige hypoteser.....”
En regel i all vitenskap er at dersom en test ikke kan gjentas (reprodusert), holder den ikke kriteriene for ”funn” eller ”oppdagelse”. Andre forskere har forsøkt, uten suksess, å reprodusere studiene til Hamer mfl.. En stor undersøkelse i 1999 involverte en samling av 52 homofile søskenpar. Teamet (Rice, Anderson, Risch og Ebers) så på fire separate kromosom-merker i det samme genetiske område, men fant ingen sammenheng angående homofil legning. I tidsskriftet ”Vitenskap” (284, april 1999) på side 666, uttaler de: ”Det er uklart hvorfor vårt resultat er så motsigende fra Hamers originale studie. Da vårt studie var større enn Hamers og hans teams, hadde vi helt opplagt en adekvat mulighet for å oppdage en genetisk feil i den størrelsesorden som ble rapportert i den undersøkelsen. Ikke desto mindre støtter ikke våre data tilstedeværelsen av et gen som med stor effekt influerer den seksuelle legning i posisjon Xq28”. Uttrykket ”Xq28” betegner gen q28 på X-kromosomet. Forskerteamet hadde brukt mye tid og innsats og var forvirret om hvorfor deres resultat var ”i så stor uoverensstemmelse med Hamers studie”. Vel, som uttalt ovenfor, innledet “Office of Research Integrity” – en underavdeling av Helsedepartementet – senere en etterforskning mot Hamer for ” bevisst å ha rapportert sine data kun delvis”. Enda et eksempel på intellektuell uærlighet! Det hele i sammenligning med den homofile agenda anbefalt av Kirk og Madsen (1991). Se Introduksjon i Myre nr. 1.
Omtrent ett år senere (i mars 2000) kom rapporten fra Bailey-Dunne-Martin om eneggede tvillinger i Australia (se ovenfor) som permanent avslørte enhver hypotese og teori om det mulige ”homofile gen”. Dette så ut til å få en slutt på videre vitenskapelige tvistemål om denne saken, en gang for alle. Men det betyr ikke at forvrengningen og politiseringen i media sluttet. Vi snakker tross alt om ”homo gen vitenskap” (morsom vitenskap), og i dagens samfunn tar ideen om ”politisk korrekthet” over for vitenskapelige fakta. Da den bedragerske rapporten til Hamer fremdeles blir spredt i mediene som sannhet, om at en genetisk link til homofili er konstatert, har jeg tatt en nærmere kikk på Hamers forskning. Du finner det under denne linken (No 5; "Critique of Hamer's research" (no: ”Kritikk av Hamers rapport”)). Dersom du har tid og anledning til å grave deg inn i analysen, vil du finne ut hva slags ”morsom vitenskap” vi snakker om.
6.
Bearman-Bruckner (2001)
Omtrent ett år etter
Bailey-Dunne-Martin studiet hadde avslørt den falske Bailey-Pillads
forskningen, var det en annen forskergruppe som nådde samme konklusjon. Et
forskerteam som ble ledet av Bearman fra Colombia University og Bruckner fra
Yale University, studerte ikke mindre enn 5552 søskenpar. I deres
undersøkelse ”Opposite-Sex Twins and Adolescent Same-Sex Attraction” (no:
Motsatt-kjønn tvillinger og pubertet samme-kjønn attraksjon), publisert i oktober 2001,
undersøkte de forskjellige teorier og faktorer om hva som forårsaket homofili
(sosial, hormonell, genetisk og utviklingsfaktorer). De undersøkte både
eneggede og toeggede tvillinger, søsken, halvsøsken og søsken uten noen blodsforbindelse
(ikke beslektede). De så også på eneggede tvillinger med samme kjønn og med
motsatt kjønn. Deres resultater er praktisk talt avgjørende bevis på at det
ikke er noen genetisk innflytelse i utvikling av homofili. For eneggede
tvillinger blant menn med PC (Probandwise Concordance - ”PC”), var tallet 7,7%, noe som er helt
i linje med de 11% PC i Bailey-Dunne-Martin forskningen, og langt fra de 52%
i den falske undersøkelsen i 1991 av Bailey og Pillard. Om tallet er 11%
eller 7%, så er det like sterkt bevis på at der ikke er noen genetisk faktor
innblandet.
Bearman og Bruckner (på
samme måte som Bailey-Dunne-Martin i deres rapport) skrev følgende om
Baley-Pillard-rapporten:
“Det er rapportert om betraktelig høyere samstemmighet for homofil legning
i tidligere forskning. Vi tror at tidligere arbeide i stor grad er ukorrekte
som et resultat av tillit til ikke-representative undersøkelsesmateriale fra
eks. lesere av homofile publikasjoner, og tillit til indirekte bevis”. Er ikke det en høflig måte å rive
ned Bailey-Pillard-undersøkelsen av pidestallen? De kaller Bailey-Pillards
morsomme vitenskap for ”tidligere forskning”. For ytterligere informasjon om Bearman-Bruckners
rapport, se (ref.25)
Men forbløffende nok, tross den betydelige avsløringen av Bailey-Pillards undersøkelse, fortsetter homolobbyen å referere til den. Og hovedmediene aner ingen ting.
Bakgrunn
Samme år som den falske Bailey-Pillard-undersøkelsen ble publisert, mottok en
studie av Simon LeVay også stor publisitet (Simon
LeVay, A Difference in the Hypothalamic Structure between Heterosexual and
Homosexual Men, (no:
”Forskjell i Hypothalamus struktur mellom heterofile og homofile men”.
Hypothalamus: se http://no.wikipedia.org/wiki/Hypothalamus). Science 253
[1991]; 1034-37). For en oppsummering av Simon LeVay´s studie, se ref.26 . for en drøfting om
denne rapporten, se REF.5;
sidene 67-70.
LeVay er enda en homofil
forsker. Han var neurobiolog ved Salk Institute i California når han først
publiserte funnene fra sin forskning. Hans funn i 1991 gjorde ham berømt over
natten. LeVay så ut til å være en meget sympatisk og vel-kvalifisert
vitenskapsmann, selv om noen andre forskere har spurt seg om han
akkreditiver. For eksempel skriver Joan Rougharden, professor ved Stanford
University:
“LeVay er en uvesentlig akademiker som aldri oppnådde tjenesteforhold noen
steder, og hvis siste forskning ikke har vist seg å være egnet til å bli
gjentatt. Hans navn er gjenkjent i akademiske kretser som en skribent av merke populær,
tvilsom forskning. LeVay har høynet dette tvilsomt oppnådde synspunkt om
homofile forhold til en status som et seriøst, lærd anliggende innen
universitetsmiljøene. Rougharden motsatte seg også LeVays invitasjon av representanter fra NAMBLA (North-American
Man Boy Love Association; hovedorganisasjonen til de som promoterer pedofili
i USA) til å tale ved Stanford University.
LeVay var selv til å begynne
med veldig forsiktig om konklusjonene som kunne dras fra hans egen forskning. Andre,
derimot – særlig den politisk korrekte media – opphøyde hans resultater som
bevis på at linken mellom homofili og den genetiske - eller hormonelle
innpakking ved fødselen, nå var fastslått. Vi gjentar det Scott Hersherger
uttalte på et nylig symposium, (se ovenfor):
"Meningsmålinger, pluss erfaringsbasert forskning, forteller oss
alltid at det er en positiv sammenheng mellom folks tro på et karaktertrekks
uforanderlighet og deres aksept for det karaktertrekket. Jo mer en person
tror at homofili eller seksuell legning er biologisk, jo mer positivt vil han
eller hun være til det”.
Innebygd skjevhet ?
Som en følge av sin rapport og berømmelse i 1991, så det ut til at LeVay var
blitt mindre ydmyk angående betydningen av hans funn. Han beveget seg fra å
være en moderat og tankefull forsker til å bli litt av en homosaktivist. I
1992 endte han sin forskning ved Salk og grunnla ”West Hollywood Institute of
Gay & Lesbian Education” (no: ”Vestre Hollywood institutt for homofil og
lesbisk utdannelse”.
LeVay har også gitt sin
personlige og emosjonelle grunn til hvorfor han startet forskningen i første
omgang,. I et intervju kan man lese:
"’Jeg har visst at jeg var homofil siden jeg var omtrent 13 år’, sier
han mens hans solbrente ansikt bryter ut i et smil. ’Som en homofil mann
hadde jeg motivasjonen til å gjøre dette arbeidet. Dersom jeg ikke gjorde
det, var det ingen andre som hadde hastverk med å gjøre det. Som en
vitenskapsmann visste jeg det var forskning jeg var kvalifisert til å
gjøre......’ Hva som likevel til sist endret retningen på hans forskning, var
en dyp personlig krise. I 1990 døde LeVay´s partner, Richard, som var
akuttlege, etter fire års kamp med AIDS. ’Richard og jeg hadde tilbrakt 21 år
sammen’, erindrer han mens hans stemme vibrerer ved minnet. ’Det var mens jeg
tok meg av ham at jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre noe annerledes med
mitt liv. Du forstår at livet er kort, og du må tenke på hva som er viktig
for deg og hva som ikke er det. Jeg hadde et emosjonelt behov for å gjøre noe
mer personlig, noe som var forbundet med min homofile identitet’”
I et intervju med Newsweek,
uttalte LeVay at etter at hans kjæreste var død, var han fast besluttet på å
finne en genetisk årsak for homofili, ellers ville han oppgi hele
vitenskapen. Han bekreftet videre at han håpet på å lære samfunnet om
homofili, ved å påvirke rettslig og religiøse holdninger slik at de kunne
godta det. Dette i seg selv er ingen bevis på bevisst uærlighet. Men hans
forskning kan knapt nok sies å ha vært uten skjevheter. Men ett spørsmål står
igjen: Forlot han sin posisjon som vitenskapsmann ved Salk-instituttet fordi
han ikke kunne ”inne en genetisk årsak for homofili”?
I enda et annet intervju refererer han til den nå så beryktede og falske undersøkelsen av Bailey-Pillard og Hamer mfl.. (se kapittel 6 og 8 ovenfor). Dette er hvordan man kan lese det i Discover March ’94 issue (tittel: “Sex and the Brain") [noe som understreker mine holdninger]:
”LeVay har faktisk lenge hatt mistanke til at homofili går igjen i familier og har en arvelig komponent – en mistanke som er kommet opp igjen ved senere forskning på tvillinger ved psykolog Michael Baley ved Northwestern University og psykiater Richard Pillard ved Boston University. Deres undersøkelser viser at eneggede tvillinger – som deler de samme gener – har omtrent to ganger større sannsynlighet enn toeggede tvillinger, for at begge tvillingene blir homofile eller lesbiske, som deler kun halvdelen av sine gener. De har også fem ganger større sannsynlighet for at begge blir homofile enn adopterte brødre som deler samme oppvekst, men ingen gener. ’Det antyder helt klart at det genetiske teller for en vesentlig del av de totale årsaksforhold’ sier LeVay. Som bevis, viser han et bilde av seg selv og sine fire brødre. ’To og en halv av oss er homofile’ sier han (en bror er bifil). ’Du vet, min far har aldri blitt komfortabel med at jeg er homofil. Han anerkjenner det ikke. Da alle hans barn fra hans andre ekteskap er ”straighte” (ikke homofile), insisterer han at det hele er arven fra vår mors side av familien’”.
Intervjuet fortsetter:
“LeVays avvisende far kan like vel bli forsvart. LeVay gjør oppmerksom på
at Dean Hamer og hans team ved det nasjonale institutt for helse, sist juli
lokaliserte et område på X-kromosomet hos homofile brødre som kan vise seg å
bære et homofilt gen eller gener. X-kromosomet er tross alt alltid morens
genetiske bidrag til hennes sønn. Men hvordan et gen i dette området kan
gjøre en person til homofil, er fremdeles et ubesvart spørsmål. Det kan være
det påvirkes av hvordan sex-relaterte strukturer er formet i hypothalamus.
Når det gjelder seksuell attraksjon og oppførsel, tror LeVay for en stor del
det blir formet i livmoren. ’Det skjer noe annerledes når den homofile
hjernen organiserer seg selv i fosterlivet’ sier han. ’Dersom jeg legger mine
penger et vilkårlig sted, kan det sammenlignes med gjensidig påvirkning
mellom seksualhormoner og hjernen. Det kan være genetiske forskjeller i
hvordan et fosters hjerneceller rapporterer reaksjoner på seksualhormoner,
som testosteron’”.
Det er alltid ubehagelig å
sette spørsmålstegn om en homofil forskers ærlighet og integritet, men som vi
allerede har sett tidligere (bl.a. Bailey-Pilard, Kallman og Hamers arbeide),
er det nødvendig. Særlig nå i tilfellet hvor LeVay er blitt litt av en
aktivist. Det første kriteriet for et nytt vitenskapelig funn eller
oppdagelse, er at forsøket kan bli gjentatt med de samme resultater. Under
overskriften ”Gay Genes Revisited” skrev det prestisjetunge
vitenskapsmagasinet ”Sientific American Magazine” i november 1995 (side 26)
(noe som understreker mine holdninger): ”I de senere årene ser det ut til
at to studier, som har vært publisert i Sience, har fremmet dramatiske bevis
på at den mannlige homofili har biologiske grunner. Da Simon LeVay i 1991
arbeidet ved ”Salk Institute for Biological Studies” i San Diego, rapporterte
han spissfindige, men betydningsfulle funn som viste en forskjell mellom
hjernene til homofile og heterofile menn. To år senere var det en gruppe
ledet av H. Hamar ved National Cancer Institute, som linket mannlige homofile
til ett gen på X-kromosomet, som er arvet kun fra moren. Begge kunngjøringene
lagde overskrifter, verden over. LeVay og Hamer dukket opp på talkshows og
skrev bøker. De skrev også en artikkel sammen som ble publisert i dette
tidsskrift i mai 1994. Men LeVays funn er enda ikke til fulle gjenskapt av
andre forskere. På samme vis som Hamer, er det en undersøkelse som
tilbakeviser hans resultater. Mer bestemt, så er han nå under etterforskning
for utilbørlighet i sin forskning ved statens kontor for rettskaffenhet i
forskning (Federal Office of Research Integrity)”.
Gjennomgåelse av undersøkelsen
Likevel fortsetter
de homofile og massemediene å sitere fra LeVays forskning. La oss derfor ta
en titt på den:
LeVay’s undersøkelser og hypoteser kan betraktes som å være inne området av
”Voksnes hormonelle Hypoteser” (eller antagelig hormonelle hypoteser før
fødselen) som er - som bevist ovenfor – en av tre grener innen ”Biologisk
Hypoteser” som motsetning til ”Miljømessige Hypoteser”. (De andre to grenene
av ”Biologiske Hypoteser” er ”Genetiske Hypoteser” (direkte og indirekte) og
”Hypoteser før fødselen” (se kapittel 8 nedenunder).
LeVay studerte et område av hypotalamus (del av hjernen som regulerer mange av kroppens funksjoner) i hjernen som kalles "Interstitial Nucleus of the Anterior Hypotalamus” forkortet INAH. Der er fire slike områder INAH1 – INAH4) Han hevdet at han i denne undersøkelsen hadde funnet at INAH3 var mindre blant homofile menn og hos kvinner enn hos heterofile menn. Han undersøkte hjernen på 35 døde menn og 6 kvinner. Han klassifiserte 19 av mennene som homofile, da en lege hadde gjort et slikt notat på de dødes diagram. Han klassifiserte de andre 16 menn som heterofile, da de manglet et slikt notat på deres diagram, selv om 6 av de 16 hadde dødd av AIDS, som også de 19 med et slikt notat hadde gjort. Så hans klassifisering av sine undersøkelsesobjekter reiser straks noen spørsmål.
Men la oss like vel anta at
Simon LeVays funn (om den gjennomsnittlige mindre størrelsen på INAH3 i
hjernen på døde homofile menn) var sann. Hvilke konklusjoner kan trekkes ut
av det funnet? Det er selvfølgelig en stor avstand mellom funn og
konklusjoner!
Konklusjoner av undersøkelser
Den konklusjonen som
homolobbyen foretrekker – og som fort ble akseptert av en lettroende og
politisk korrekt media – er tosidig. For det første at den seksuelle legning
til en mann absolutt er relatert to størrelsen på INAH3, og for det andre at
forskjellen i størrelsen allerede var til stede ved fødselen og ikke kun hos
døde homofile menn. Her handler det om hypotetiske antydninger som enda ikke
er bevist. Det er tre seriøse spørsmål om disse hypotetiske konklusjonene,
hvor det første totalt stå i strid med den hypotetiske konklusjonen.
1. Hypotesene er motstridende til funnene av både Bailey-Dunne-Martin (se kapittel 4 ovenfor) og Bearman-Bruckner (se kapittel 6 ovenfor). Ta i betraktning at Bailey-Dunne-Martin´s studier var foretatt eksklusivt på et stort antall eneggede tvillinger. Slike tvillinger – om noen – burde dele veldig like karakteristikker, hva enten det er genetisk eller hormonelt, under svangerskapet. Like vel konkluderte begge forskningsteamene – hvor begge motbeviste den nå så beryktede undersøkelsen til Bailey-Pillard – at det ikke var noen nevneverdig statistisk sammenheng med homofili blant eneggede tvillinger.
2. Vi vet at den menneskelige hjernen gjennomgår betydelige forandringer mellom fødsel og død. For eksempel: I en undersøkelse ved NIH (National Institute of Health), ble det funnet at for mennesker som startet å lese blindeskrift etter at de var blitt blinde, vokste den delen av hjernen som kontrollerte ”lese-fingeren”. På samme måte er det vel kjent at de gutter som har forstyrringer på deres kjønnsidentitet (Gender Identity Disorder – GID – se ovenfor), og som hovedsaklig leker med jenter, ofte utvikler både en feminin stemme og andre feminine karaktertrekk. Med andre ord: Hjernens utvikling påvirkes til en viss grad av dine handlinger, samt den identiteten du assosierer med under oppveksten.
3. Forskjellen i størrelsen på INAH3 kan relateres til noe som kan øke sannsynligheten (tilbøyelighet) for å bli homofil uten å forutbestemme resultatet. En gutt kan for eksempel bli født med gener som gjør dem tilbøyelige til å blir enten spede eller muskuløse. Og en far kan relatere bedre til en sønn som er muskuløs, og derfor god til en populær sport (ishockey, fotball o.l.) - som han selv liker, enn til en gutt som er spinkel og derfor god til eksempelvis ballett eller kunstløp på skøyter. På samme måte som at noen er født med gener som gjør at de blir høye. En slik gutt har et større potensiale for å bli basketballspiller enn en kortvokst gutt. Men den høye gutten kan ikke bli god i basket før han rører en basketball! På samme måte kan en gutt bli predisponert for homofili på grunn av det miljø han vokser opp i (med en fraværende mannlig rollemodell, rekruttert av RFSL osv.).
(Det er godt kjent at blant mannlige kunstløpere overstiger tallet av homofile langt over gjennomsnittet i befolkningen. Noen har anslått omtrent 50% av de mannlige kunstløperne. Det ble derfor en drastisk reduksjon av mannlige kunstløpere da AIDS brøt ut for første gang. Så dette er hva en god far gjør dersom hans sønn viser talenter og interesse på dette området? Han selv – ikke sønnens mor – tar sønnen med til kunstløpstrening og blir der for å støtte ham under treningen. La ham være sammen med andre gutter, slik at han blir ”en av gutta”. På den måten vil gutten binde seg opp mot faren, som igjen vil gjøre sin sønn motstandsdyktig mot homofili under sin oppvekst).
Videre må det noteres at selv om gjennomsnittstørrelsene av INAH3 hos homofile menn og heterofile menn var forskjellige, var det eksempler blant resultatene hvor INAH3 hos homofile menn faktisk var større )ikke mindre) enn gjennomsnittstørrelsene hos heterofile menn. I ett av eksemplene var INAH3 hos en homofil mann større enn alle, på nær en av de 16 ”heterofile mennene” i undersøkelsen. Det strider i mot LeVays hypoteser.
I vitenskapelige ordvalg er
dette uttrykt i mars-utgaven av Discover i 1994 som følgende:
“Anne Fausto-Sterling, eksperimentell arvelighetsforsker ved Brown
University og en av LeVals akademiske hovedkritikere, var blant de som stilte
spørsmålstegn ved den måten han tolket sine data. Hun sa: ”Han hevdet en bred
variasjon i størrelsen på disse hjernekjerner hos homofile og heterofile
menn, men det var fremdeles en bred overlapping mellom homofile og
heterofile. Det han fant var en fordelingsforskjell, men noen få
større-enn-vanlig kjerner på den ene siden, noen få mindre-enn-vanlig kjerner
på den andre, og størstedelen falt midt mellom. Selv om vi kunne si at de
fleste mennesker på en ytterlighet var heterofile, og på den andre
ytterlighet var homofile, forteller det oss lite om flertallet i midten som var
det store overlappet. Dersom LeVay plukket ut en kjernestørrelse i midten,
kunne han ikke si om det var heterofilt eller homofilt.”
Utvalgte utdrag av kritikker
av LeVays undersøkelse kan også finnes under ref.26 hvor vi følger LeVays
summering av hans funn.
Massemedias bevisste feiltolkningen av LeVays undersøkelse er enda et eksempel på hvordan promoteringen av homofili fornekter ethvert forsøk på objektivitet og ærlighet. De leter etter en nål i en høystakk, men vil aldri finne den. Jeg anbefaler sterkt kapittel 4 i REF.1 av Jeffrey Satinover (“Finding a Needle in the Ocean”).
8.
Hormonelle Hypoteser hos fostre
Kan miljøet i morens livmor influere på fosteret (mer enn to måneder gammelt)
på en slik måte at babyen – selv om han er ”heterofil” ved unnfangelse – blir
påvirket under svangerskapet på en slik måte at babyen ved fødselen er
predisponert til å bli homofil? Det har vært mange spekulasjoner på dette
området. Litteraturen er full av tilfeller hvor påståtte funn av en eller
annen forsker, ikke kunne bli bekreftet eller gjentatt av andre forskere.
Noen ganger kan funnene verken bekreftes eller gjendrives, da forholdene i
den originale undersøkelsen ikke kan reproduseres.
For eksempel ble det i en undersøkelse av Dorner (REF.5; side 66) som omhandlet etterkrigstiden i Tyskland, funnet at det i noen grad var flere mannlige homofile enn forventet. Det ble foreslått at det muligens skyldtes uvanlig ”hormonelle variasjoner” i morens morsliv på grunn av de forferdelige omstendighetene under slutten av 2. verdenskrig. Men et slikt fenomen kan like vel ha vært forårsaket av det faktum at det var så mange gutter som vokste opp uten fedre i sitt liv, og derfor led av mangel på kjønnsidentitet (en psykologisk/miljømessig manifestering). Legg merke til den rene spekulasjonen i et slikt studie! Det er ingen grunn til at stress i morens morsliv skulle forårsake homofili. Det ville være det samme som å si at dersom gutter i Tyskland før 2. verdenskrig lekte mer og bedre basketball enn før, var det fordi stresset i deres mødres morsliv hadde forårsaket bedre dyktighet i basketball hos deres barn.
Noen ganger er det helt og holdent kommersielt. Et annet studie i emnet ”hormonelle hypoteser hos fostre”, ble nylig publisert av Anthony Bogaert fra Brock University i Canada. Han anslo at en av syv homofile menn (statistisk talt) var blitt homofile fordi moren hadde fått andre gutter tidligere. Og for hver eldre biologiske bror, var sannsynligheten øket med formentlig 1/3 for at en yngre bror ville bli homofil. Resultatet for gruppen med ”eldre biologiske brødre” hadde en statistisk ”beta-verdi” med en lavere grenseverdi på ubetydelige 0,03 (dersom verdien hadde vært 0 eller negativ, ville det ikke ha noen statistisk betydning i det hele tatt). Men det var bemerkelsesverdig hvordan undersøkelsen triumferende ble beskrevet i hovedmediene. I et støttende brev fra homofile sympatisører, omtalte de undersøkelsen som en støtte for at ”omtrent en million amerikanere enten er homofile i dag, eller vil bli homofile, fordi deres mødre fikk sønner før de selv ble født. På den andre siden er det ikke sagt noe om at en far med en eldre sønn har en tendens til å glemme å utvikle sin yngste sønns seksuelle identitet. Det er selvfølgelig vanskeligere for en far med mange barn.
Dessuten leste jeg nylig en gjennomgåelse av Bogtaerts nye undersøkelse i Los Angeles Times som inneholdt følgende uttalelse: I følge en studie fra 1991 deler eneggede tvillinger det samme DNA, så dersom den ene tvillingen er homofil, er den andre tvillingen homofil i 52% av alle tilfeller. Blant toeggede tvillinger faller frekvensen til 22% og for andre brødre er det helt ned på 9%”. Disse tallene er selvfølgelig fra Bailey-Pillards undersøkelse i 1991 (se punkt 3 ovenfor), en undersøkelse som er grundig tilbakebevist av etterfølgende studier (se punkt 4 og 6 ovenfor). Jeg kan bare ikke tro at en slik missinformasjon i massemediene ikke er gjort forsettlig! Det er en bevisst handling å ignorere fakta for å være politisk korrekt.
9. Trend
i tidligere homofil ”forskning”
Siden for noen år
siden, har mye av den såkalte ”forskning” om homofili vært fokusert på
området om hvorvidt homofile eller heterofile foreldre skal foretrekkes når
det gjelder adopsjon av foreldreløse barn. Hva er egentlig det beste
alternativet for barna? Mye av forskningen er derfor fremmet ved homolobbyens
politiske agenda for at de skal bli godtatt på lik linje med heterofile
adoptivforeldre. Involvert i dette temaet er selvfølgelig det faktum at der
er en høyere frekvens av pedofile blant homofile menn (se Myte 1, punkt 4
ovenfor).
REF.2 – sidene 95-120 (Er homofile foreldre en risiko for barna?) inneholder en omfattende diskusjon og eksponering av pro-homofiles agenda for forelderomsorg.
REF.6 – Intet grunnlag: Hva undersøkelsene ikke forteller oss om foreldre av samme kjønn” er en systematisk (rapport av rapport) analyse og gjendrivelse av 49 forskjellige forskningsrapporter og deres mangler. Forfatteren av denne boken er Robert Lerner og Althea Nagai, begge med en doktorgrad fra University of Chicago. For alle de 49 rapportene avslørte de mangler i ett eller mange av disse områdene:
1. Uklare hypoteser og plan
for gjennomføring av markedsundersøkelse
2. Mangelfull eller utilstrekkelig sammenligning av grupper
3. Egenkonstruerte, upålitelige og ugyldige målinger
4. Uregelmessige undersøkelsesmateriale, bl.a. deltagere som rekrutterer
andre deltagere
5. Undersøkelsesmateriale som er for små til å gi meningsfulle resultater
6. Mangelfull eller utilstrekkelig statistiske analyser
Hovedproblemet med slike undersøkelser er at det er et nytt fenomen at homofile skal være adoptivforeldre. Tilstrekkelig mengde av undersøkelsesmateriale er derfor ikke tilgjengelig. Tidsperspektivet hvor det har eksistert homofile foreldre er fremdeles veldig kort. Det er derfor ingen pålitelige statistikker som er tilgjengelige på nåværende tidspunkt.
Men enda viktigere enn selve undersøkelsene er hvordan ”funnene” blir presentert i massemediene. Publikums meninger blir i stor grad formet av massemediene. Det skjer så ofte at artikkelforfatteren – eller den som intervjuer en ”ekspert” – påtvinger sine egne meninger gjennom den tonen artikkelen blir skrevet i, eller gjennom det utvalget av mennesker som blir intervjuet. Gjennom nøye utvalgte sitater og gjennom den måten innholdet i en undersøkelse blir rapportert, bidrar den ”objektive” reporter i stor grad til å forme publikums meninger i dette – for de små barna – så ekstremt viktige området.
Lerner og Nagai (forfatterne av boken) undersøkte avisartikler om homofile foreldre mellom 1979 og 1999. De fant at en stor del av artiklene generelt fortalte at alle vitenskapelige studier som så langt var foretatt, demonstrerte at barn som ble oppdratt av homofile foreldre, ikke er annerledes enn barn med heterofile foreldre. Og at dette ofte er hevdet uten referanser til an bestemt rapport. Den positive skjevhet/dreining som disse feilaktige rapportene mottar i media, i stor grad har redusert publikums motstand mot at homofile adopterer foreldreløse barn. Den enorme tragedien for disse barna – som mange ganger allerede har fått emosjonelle arr – kan ikke bli oversett.